17. mai-tale

Kjære alle helgelendinger – gratulerer så mye med dagen.

Jeg er glad i poesi, og det er skrevet mange fine tekster om 17. mai. Jeg vil gjerne i denne talen ta utgangspunkt i et dikt skrevet av poeten og sangeren Trygve Skaug:

«og jeg ser flagget
mot maihimmelen
og tenker at jeg gjerne
ville ha kjent ham
på ekte
helten
som gikk foran på veien
som gav landet frihet
som tok slagene
slik at jeg slapp
så er det som om han sier
de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

For meg gir dette diktet to perspektiver – før det første; de fleste heltene har jeg rundt meg nå – det er dere som er disse heltene – dere – som er her i dag; hva gjør dere til helter? Hva gjør egentlig helter anno 2019?

– Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Et klart budskap fra adm.dir. i Helgeland Sparebank, Hanne Nordgaard, i årets 17. mai-tale.

For det andre – det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp». Er det greit – det å ønske å slippe – passivitet – det å la andre gjøre?

Det er 17.mai i dag – det gir historiske assosiasjoner til Eidsvoll, grunnloven, 2. verdenskrig og de ekte heltene som gav livet sitt for at vi skulle kunne leve i frihet, selvstendighet og fred. Hva er selvstendighet og fred nå i 2019 her på Helgeland?

Det er kanskje enklere å stille spørsmålet helt på hodet – hva er det som i dag utfordre oss – hva gjør at vi opplever at vi har ufred på Helgeland og påvirker det vår selvstendighet?

Ufred er enklest å ta tak i; jeg har medarbeidere, venner og familie spredt rundt på hele Helgeland. Jeg reiser mye rundt – treffer mange folk. Det er ikke fred og fordragelighet på Helgeland nå; det har vært ufred i form av lokaliseringsdebatter – lenge. Men sykehusdebatten har, som fryktet, gjort frontene skarpere. Så vet vi kanskje alle at en til en, så er vi fornuftige de aller, aller fleste av oss. Men det vi ser og hører om, er de skarpe motsetningene. Og dette sprer seg gjerne til andre arenaer:

– enkelte klarer ikke å samarbeide om det som før var helt naturlig og hyggelig – for eksempel at MC og Amcar miljøene i Mosjøen og Mo i Rana som siden -70 tallet har pleid å møtes til forbrødring i korgen 1.mai – det gjorde flesteparten av dem ikke i år.

Ufreden gir mistenksomhet og usikkerhet.
Usikkerhet er, spesielt for oss økonomer, et veldig negativt ladet ord. Usikkerhet i et samfunn gir mindre opplevd økonomisk handlefrihet – det fører til mindre investeringer, mindre økonomisk forbruk og mindre økonomisk vekst. Og usikkerheten preger nå både Sandnessjøen og Nesna.

På sikt vil denne ufreden, det dårlige samarbeidsklima og usikkerhet påvirke vår- ja kall det gjerne selvstendighet. Hadde vi vært enige på Helgeland hadde vi hatt større gjennomslagskraft – ting hadde gått raskere – så lenge vi ikke bli enige om de store tingene er det en fare for at i beslutningene tatt over hodene på oss i mer sentrale strøk. Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Helgeland bli da taperen. Og møtes vi ikke i andre sammenhenger, fordi vi har mistet tilliten til hverandre, vil kunnskapsutviklingen mellom oss og den innovasjonen vi er avhengig av for å få til ønsket vekst, blir dårligere.

Tilbake til Trygve Skaug sitt dikt

«de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

hvem er disse heltene – dere – som er her foran meg i dag; hvorfor er dere helter? Hva gjør helter på Helgeland anno 2019?

Jeg syns svaret er opplagt: Helter på Helgeland anno 2019 er de som får til samarbeid på Helgeland – i stort eller smått. Samarbeid er den største og viktigste vekstimpulsen for Helgeland. Med økt og bedre samarbeid vil vi fremstå som en mer spennende region for investeringer og etableringer; vi vil fremstå som å ha et større og mer differensiert arbeidsmarked, vi vil tiltrekke oss flere folk – og vi trenger flere til å bo og jobbe her!

Heltene er den harde kjernen av MC/amcar folkene fra Mo og Mosjøen som likevel møttes 1. mai. Heltene er de av dokker som nå står på for å bevare Lærerutdanningen på Helgeland sånn at den ikke flyttes til Bodø. Heltene er de av dere som e frivillige og som i idrettssammenheng får ungdommen til å møtes på tvers av Helgeland – i fotballturneringer og andre arrangement, heltene er de av dere som er byråkrater og politikere som får til å være en god storebror for mindre kommuner. Heltene er de av dere som fikk til industrisamarbeidet mellom Nesna og Rana kommune i Langsetvågen på Nesna.
Heltene er de av dere som fremsnakker Helgeland og helgeleningen og ikke bare tenker på engen bydel, egen by eller egen kommune.

Dere kan alle være denne helten – men dere må velge det – Mitt andre perspektiv i diktet til Trygve Skaug er til det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp» .

Skal vi få til noe i forhold til de utfordringene vi har på Helgeland når det gjelder samarbeid og samhandling kan ikke noen av oss slippe – vi må ta ansvar alle sammen; det handler om alt fra fremsnakking rundt middagsbordet og hva vi velge å kommenter i sosiale media, om å være gode storebrødre og snille småbrødrene, det handler om å være rause mot nabokommunen. Det handler om god og åpen kommunikasjon og gode beslutningsprosesser sånn at vi skape forutsigbarhet – då kan usikkerhet unngås.

Det handler om å ta det lille ansvaret hver dag.

Det er 17. mai i dag – dagen for å feire fred, helter, selvstendighet og nasjonalromantikk. Jeg tenker at vi også skal bruk den her dagen til å tenke på framtiden til den fantastiske region vi bor i og som vi er så glad i alle sammen.

Framtida trenger samarbeid på Helgeland.

Igjen gratulerer med dagen alle sammen!

Fødselshjelperen

NYTT LIV – NYTT HÅP: Bedriftsrådgiverne i lokalbanken bistår landbrukskundene på hjemmebesøk, og ikke fra kontorstolen. Men det er ikke hver dag en aktiv rådgiver blir til en aktiv jordmor. Bedriftsrådgiver Ernst Eliassen (t.v.) kaster seg rundt og bistår bonden Yngve Herigstad når en av kyrne plutselig bestemmer seg for å kalve litt for tidlig.

Når bedriftsrådgiveren din trår til og bistår under en uventet kalving, er det beviset på at du har valgt rett bank.

– Hun skulle ikke kalve nå.

Bonde Yngve Herigstad på Storåkran Gård utenfor Sandnessjøen er på vei gjennom fjøset sammen med bedriftsrådgiver Ernst Eliassen i Helgeland Sparebank da det uventede skjer.

I løpet av to-tre korte minutter er det hele i havn. Kalven kommer ut i god behold og en lykkelig mor kan slikke barnet sitt.

Skulle aldri bli bonde

Men egentlig var det jo ikke bonde han skulle bli, Yngve (48). Oppvokst på et småbruk fikk han tidlig innblikk i en hverdag som besto av hardt arbeid døgnet rundt – året rundt.

Derfor ble det finans. Bedriftsrådgiver i bank. Men så var det dette med røtter og hjemplass da:

– Det var mange ting som spilte inn. Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg ombestemte meg. Men jeg har ikke angret en eneste dag.

EN STOLT BONDE: – Vi blir kanskje ikke sett på som en del av det norske næringslivet, men landbruket betyr mye lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er derfor vi føler at det vi driver på med virkelig betyr noe, sier Yngve Herigstad.

Gikk all in

Det var i 2009 har bestemte seg for å overta hjemgården. De første åtte årene med drift i det gamle fjøset. Så kom beslutningen om å virkelig satse for fullt med ny og automatisert driftsbygning.

En investering på nærmere 12 millioner kroner sørget et topp moderne anlegg med robotmelking, fôrautomater, datastyring og mobil kameraovervåking.

– Med nærmere 70 kalvinger i året er det greit å kunne sjekke hva som skjer fra mobilen, uten hele tiden å måtte ta veien ut i fjøset, sier Yngve.

PERSONLIG KONTAKT: Til tross for at Ynge Herigstad har ansvaret for nærmere 160 dyr, finnes det alltid et viktig element av personlig kontakt. Som her, sammen med en av favorittene – ”Røros”.

Kontroll i alle ledd

I dagens moderne landbruk kan du ikke overlate noe til tilfeldighetene. Marginene er svært små og som bonde er du nødt til å ha stålkontroll over absolutt alle ledd i produksjonen.

– Med en produksjon på 500.000 liter melk i året, sier det seg selv at du ikke skal miste mange ører per liter, før inntekten blir betydelig redusert, sier Yngve.

Må ha nok fôr

Den sentrale nøkkelen til suksess for et gårdsbruk som dette, som driver med melk og kjøtt, er å ha tilgang på nok grovfôr. Storåkran gård høster i dag inn fra 500 dekar.

Det betyr at jordsmonnet kan variere, noe som igjen gir ulik kvalitet på gresset:
– Vi tar hele tiden prøver som blir sendt til analyse, slik dyras meny kan tilpasses etter behov.

Det bankende hjertet

Men uansett hvor mye vitenskap og datakraft du tilfører nordnorsk landbruk anno 2019, så vil du aldri lykkes med mindre du har et bankende hjerte for dyr og lokal matvareproduksjon.

Du må trives i fjøset, for bondens nærvær er avgjørende for om dyra skal få en god oppvekst. Omsorg er alfa og omega den første tiden.

– Strengt tatt så er ikke dette en jobb, det er en livsstil, sier Yngve Herigstad.

AKTIV DYREVELFERD: En roterende børste gjør at kyrne når som helst kan komme bort og få behagelig massasje.

Det lokale ansvaret

Og det er også dette som gjør at Helgeland Sparebank brenner for å støtte og videreutvikle næringen. Som en lokal bank tar de et ekstra ansvar for lokalt næringsliv.

– Vi har 80 prosent av de aktive bøndene på Helgeland som kunder, sier bedriftsrådgiver Ernst Eliassen.

Når han får grønt lys fra toppledelsen til å dra Helgeland rundt for å bistå bønder ute på små øyer og inne i dype daler, så føler han en ekstra lykke:

– Dette er drømmejobben. Det å få lov til å hjelpe lokale gårdbrukere med å skape verdier og opprettholde viktige lokalsamfunn, det blir ikke bedre enn det.

EN TETT DIALOG: For en bank som har 80 prosent av de aktive bøndene på Helgeland som kunder, er det viktig å være tilstede i hverdagen hos kundene. Her er bedriftsrådgiver Ernst Eliassen (t.h.) i engasjert samtale med bonden Yngve Herigstad.

Lykken i livet

Og Yngve Herigstad? Han har funnet freden og lykken ved foten av Sju Søstre. Vel vitende om at han også har en trygg og profesjonell bank i ryggen.

– Det er noe med livet i et fjøs. Stemningen. Kretsløpet. Jeg kan fort bli stående en halvtime og se på en ku som slikker sin nyfødte kalv. Kjenne på luktene. Lytte til den fjerne rautingen.

– Det er dette som er livet.

«King Kong» på 7000 moh.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Livet på 7000 moh. er ingen spaferie. Jazzatlet og helgelending Håkon W. Skog Erlandsen forteller i sitt fjerde reisebrev om sykloner, snøskred og havregrøt som smaker spon.

Helt nord i Nepal, ved grensen til Kina, liggen base camp Mount Everest. På en isbre omringet av fem fjell mellom 6900-8848 moh. er det 365 utenlandske klienter og like mange sherpa som jobber målbevisst i høyfjellet, med mål om å nå toppen av verden. Stegjern og isøks kvesses, og det planlegges iherdig mot å bevege seg oppover i fjellet. Bare det å bo i base camp på 5364 moh. er nokså hardt. Når en da også planlegger å bevege seg høyere er det en del å tenke på. Relativt nervøs gjør vi oss klare til å se på forholdene over base camp.

Etter ni iherdige timer med forsøk på å laste opp forrige innlegg, har jeg innsett at det man kaller «Wifi» i base camp kanskje ikke holder helgelansk standard. Jeg skal derfor innrømme at jeg til nå allerede har vært i base camp i over 2 uker, uten å få gjøre særlig fremstøt på ulike medier for omverdenen. Understimulert av sosiale medier er vi nå uansett klare for rotasjon, hvor ambisjonen er å dra til camp 3 for å kjenne på klimaet og oksygenmangelen, før vi så skal ned mot base camp igjen.

Rotasjon, dag 1 – Hong Kong 

Klokken 03.00 stakk Pasang hodet inn i teltet med ordene «Hong Kong, your porridge is ready!». Det viser seg at tettstedet i Kina klinger likt til mitt norrønske opphav, og jeg blir ofte tilkalt som Hong Kong eller King Kong. Uansett… Lydig som jeg er, dro jeg på meg nikkersen og gjorde klar tursekken og tuslet småkald og trøtt mot en kopp våt lunket spon-lignende farse, som var min næring til solen skulle treffe huden. 04.00 var det avmarsj i retning av Camp 1. Med hodelykten på startet vi å gå mot første del av ruten mot toppen, Khumbu Icefall. 

Khumbu Icefall er kjent i fjellklatrerverden. Det er en svært teknisk isbre på 800 høydemeter, med en ny rute hvert år. Isfallet beveger seg opp til 1,5 meter daglig, og er en svært farlig plass å bevege seg. På vei opp må vi over stiger som er lagt over sprekker i isen, hvor fallet er lengre enn øyet kan se. Når vi går oppover hører vi at det går skred langt inne i isen. Det er skummelt, men svært vakkert! 

Etter en lang dag på ca sju timer kommer vi frem til camp 1, hvor vi hviler og slår leir.  

Håkon Skog Erlandsen og klatrekamerat Thomas Lone har begge et mål om å bestige The Seven Summits. Her i teltet på camp 1 (6100 moh.) på vei opp mot camp 3. 

Rotasjon, dag 2 – 6100 moh. 

Camp 1 ligger på 6100 moh., og dagens etappe er relativt skånsom, sammenlignet med Khumbu Icefall. Ambisjonen for dagen er å gå til Camp 2, som da ligger på ca 6400 moh., og er en flau marsj på ca 4 kilometer. Men om det skulle høres lett ut, kan en jo minnes at vi befinner oss på en høyde som tilsvarer 31 ganger opp til Rogerbua. Etter en lett teknisk etappe kommer vi frem til campen, slår leir og setter på kaffen. Vi går mellom 6-8 timer hver dag, noe som gir tidsmessig overskudd til å dele skrøner og historier over kaffe og te. Et aldri så lite lyspunkt i en ellers gjennomsnitlig hard hverdag her oppe.

Rotasjon, dag 3 – 2500 høydemeter med blå is

Vi har vært inne på akklimatisering, og en del av dette fenomenet innebærer å ta livet med ro.

En lett morgentur var det eneste vi hadde på agendaen i dag. Da gikk vi noen meter for å for første gang se på Lhotse-veggen. En beryktet del av veien opp til toppen. Om den skulle se liten ut, er det innafor å informere om at stigningen på denne veggen er på 2500 høydemeter. Med blå-is… 

Lhotse Wall – en beryktet del av veien mot toppen. Om den skulle se liten ut, kan jeg informere om at den byr på 2500 høydemeter med stigning på blå is.

Ellers er dagen i dag er en restitusjonsdag, hvor vårt mål er å la kroppen få en mulighet til å venne seg til et oksygennivå på bare 42%. Noen av mine kamerater utvikler en mild hodepine, noe som er et tegn på at kroppen ikke har det for bra. Lett hodepine, lite matlyst og feber, er alle tidlige symptomer på høydesyke, som da kan utvikle seg til lunge- og hjerneødem. Men om man er bevisst på dette kan det motvirkes med noen medisiner, høyere vanninntak og avslapping.

Vi hadde kalkulert at dette var et stadie hvor slike symptomer ville lure seg frem, og med mye snadder på smarttelefonen og litt «godt i påsan» var en restitusjonsdag bare hyggelig.

Rotasjon, dag 4 – 7000-klubben

Etter en dag med 2n totimers gåtur, litt høydesyke og en del Ringenes Herre, var dagen kommet for å sette nye rekorder. Fra camp 2 satte vi marsjen mot camp 3, som ligger på 7000 – 7300 moh., da midt på denne Lhotse-veggen. Før har jeg vært på 6962 moh. i Argentina, men dagens mål var å komme seg inn i det vi kalle 7000-klubben. Et relativt sprekt selskap å være en del av. Men nokså fersk i minnet vet jeg også at det krever mye å komme seg så høyt. Det har vært lite nedbør på Everest i år, og med en gjennomsnittlig stigning på 65% har snøen hardt for å legge seg opp Lhotse. Det resulterer i at veggen stort sett er bare blå is. Vi går med stegjern, men det er bare å innrømme at det er tungt i leggmusklene på stigningen opp mot camp 3. Vi opplever også noe som er mindre gøy… I base camp går det mellom 10-20 snøskred i døgnet. De er vanskelig å kontrollere, men greie å holde seg unna. Nærmere toppen er det en annen sak, da det er færre ruter å ferdes gjennom. På ca 6900 moh. opplever vi et snøskred rett ved oss, og det er massivt. Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus. 

Under rotasjonene opplevde Håkon Skog Erlandsen og de andre i ekspedisjonen et litt for nærgående snøskred. – Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus.

Litt småredd og relativt sliten karrer vi oss opp til over 7000moh, før vi snur og vender trygt ned mot camp 2 igjen. 

Rotasjon, dag 5 – syklon treffer campen 

Etter gårsdagens strabas kommer vi oss omsider ned til camp 2, bare med lett høydesyke og utmattelse i bagasjen. Men på slutten av gårsdagen blåste det opp, og midt i Lhotse-veggen på tur ned opplevde vi vind på opp til 25m/s. Ikke uvanlig at den blir såpass i kastene så høyt, men når vinden hadde en lett odør av karri, begynte jeg å spekulere på hva som foregikk. I løpet av natten ble ikke vinden noe særlig bedre, og det skulle vise seg at det var syklonen Fani fra India som var på besøk. Over natten hadde den nemlig tatt seg en grensetur til Nepal, og denne morgenen truet den morgenstunden med særdeles lite gull i munn.

Vi hadde planlagt avgang ned til base camp kl 06.00, men etter møte med teamet endte vi opp med 3 timer nød-bardunering av teltene våre, noe som skulle vise seg å være en god investering. Etter at Fani hadde gitt seg, fikk vi oppdatering på at over 100 telt hadde blåst bort fra camp 2, og våre telt stod støtt som fjell gjennom stormen. Vi kunne da trø sakte men sikkert ned mot base camp etter en vel gjennomført rotasjon mot toppen av Mount Everest.

Når du leser dette har vi allerede startet første forsøk på et toppstøt. Et forsøk mot toppen av Mount Everest vil være mye av det samme som vi støtte på under denne rotasjonen, men vi vil da også bli nødt til å gå 1848 meter høyere. Da vil jeg i tillegg ha en saksofon på ryggen, noe som jeg begynner å innse er en ganske dum idé, men men…

Ønsker meg selv tvi tvi, og er tilbake her snart.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.


Følg Håkons lokasjon minutt for minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest vase camp er nådd – med Frank Løke

Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Det gikk rykter om at en norsk b-kjendis var å tøffet seg i området, og skal innrømme at jeg ble paff da det var Frank Løke som snudde seg å sa «hallo!».

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Dag 5 – Skal vi danse, Himalaya.

Etter nok en dag med 6 timers gange kom vi til Dingbotche. I en liten by på 4200 moh. går vi forbi en drøss med hellige monumenter, hvor de religiøse normene tilsier at vi alltid må gå på venstre side. Regelrett og med stor respekt for karma går vi med lavt hode oppover tettstedet til vår plass for natten. Inn døren på Hotel Good Luck går vi mot vårt reserverte bord merket Ascent Himalayas. Jeg myser litt med øynene når jeg ser bort på en høy muskuløs rygg som okkuperer en av stolene.

Det gikk rykter om at en norsk b-kjendis tøffet seg i området, og jeg skal innrømme at jeg ble paff da det var Frank Løke som snudde seg og sa «hallo!». Han er for tiden kjent for to ting. 1: Han er i god fysisk form, og gjør mindre lure stunts for å tiltrekke seg oppmerksomhet på instagram. 2: Han stilte opp i «mankini» på «Skal Vi Danse» midt i #metoo-kampanjen. Han brukte samme kontakter som oss i Nepal, og jeg var oppriktig redd for at hans neste stunt skulle være å prøve seg på toppen av Mount Everest med vårt team, noe som faktisk hadde streifet tankene hans litt for mange ganger. Etter noen relativt intense timer med bondebridge og kartlegging av Franks kunnskaper, erfaring og motivasjon, konkluderte vi med at det var best at han kun prøvde seg på base camp. Vi var da et gjeng lettede høyfjellsklatrere som krøp til køys på Hotel Good Luck, men en ny uventet venn å dele neste dags reise med.

Dag 6 – Konsert på 5000 moh.

I og med at mitt mål er å spille konsert på toppen av verdens høyeste fjell, er det noen forberedelser som må til. Å spille saksofon i høyden byr på flere utfordringer enn å bare komme seg opp. Mindre oksygen, lavere atmosfærisk trykk og kulde, er faktorer jeg må lære å kontrollere. Jeg spiller meg derfor oppover samtidig som jeg beveger meg opp i altituden. Dagen etter duellen i bondebridge mot Norges o-store eks-håndballstjerne, la vi inn en tur opp til en hellig topp på 5000 moh., hvor jeg fremførte min første konsert i Himalaya. Da for et relativt sjokket publikum som representerte et globalt mangfold av verdens beboere, også på pilgrimsferd i Asias store fjellkjede.

 

Dag 7 – Loboche

Ikke hver dag er en fest under ekspedisjon. Vår innmarsj i en av verdens høyeste byer, Loboche, er et eksempel på det. Etter en relativt kjip hvitløksuppe og et første møte med Yak-biff, er det lite spennende å fortelle, enn at jeg dro på shopping på verdens høyeste butikk på 4950 moh.. I et relativt lite utvalg landet kjøpet på snickers og baby whipes for å ivareta blodsukkeret og sikre at intimsonen lukter nyfødt på ferden mot verdens tak.

Dag 8 – Mount Everest Base Camp

Ren i ræva og mett i magen var jeg kommet til en dag jeg har ventet lenge på, ankomst Mount Everest Base Camp. Etter 5 timer gange opp til 5364moh ligger verdens største base camp. En plass som huser omlag 1000 håpefulle merkelige mennesker som skal på Everest eller nærliggende fjell. En stor plass med vanvittig utsikt. (Video – Everest View) Vi kommer til vår camp, som er svært behagelig. Første natt her minner meg på hvor jeg faktisk er. Det er vanskelig å sove i høyden, så jeg ligger våken til rundt 2 på natten. Det stikker i kroppen når jeg ligger våken å hører på massive snøskred som hver halvtime rister kroppen min. Etter 3-4 tissepauser slokner jeg.

Utkikk mot selveste Mount Everest

Dag 9 – Hviledag og Puja

Rundt 07:00 våkner jeg av at solen varmer opp teltet mitt. Det er ca 20 blå på natten og 20 varme på dagen, så kontrasten er stor. Vi spiser første frokost i base camp og gjør oss klare for seremoni.

Sherpaene er svært religiøse folk og før hver ekspedisjon gjennomfører de Puja, en religiøs seremoni, for å få tillatelse av naturen og gudene til å ferdes trygt i fjellet. For en Helgelending er dette sjelden kost og jeg forstår svært lite da Lamaen, en slags seremonileder i fasjonabelt duk-plagg som har gått 6 timer for å lede oss trygt gjennom hendelsen, synger et relativt utydelig talelignende språk for å frelse ferden som kommer.

Men med stor respekt prøver jeg så godt jeg kan å la karmakontoen fylles med riskasting og brødspising. Til min store overraskelse ender denne seansen med obligatorisk inntak av hjemmelaget ris-vin på 30% og 2 pils. På 5364 moh. ble det litt for meget og førte til en del mumling og svimmelhet. Noe som resulterte i tidlig bruk av soveposen for denne dagen.

Dag 10 – Akklimatisering

Å leve i høyden krever en del mer energi en ved havnivå. Ved for eksempel 5000 meters høyde er det bare 50% av oksygen enn ved havnivå. Og på toppen av Everest(8848 moh.) er det bare 30%. Dette byr på utfordringer, noe som fører til at de av oss som tar dette seriøst gjerne forbereder kroppen på de manglene høyden medfører. At kroppen ikke får tilgang til nok oksygen kan føre til det vi kaller høydesyke. Da er det primært 2 «sykdommer» som kan inntreffe; lungeødem og hjerneødem. Begge svært hemmende, smertefull og dødelig. Ved lungeødem vil overtrykk i kapilærsystemet i lungene føre til at veske presses ut i luftveiene, og en vil bokstavelig talt drukne på land. Hjerneødem er et resultat av for lite oksygen i kroppen, noe som fører til at hjernen hovner opp i kraniet, og en vil etter hvert dø av smerte som følger av dette fenomenet.

Det er derfor smart å akklimatisere, som vi gjør med å gjennomføre noe vi kaller “rotasjoner”, som betyr at vi går opp og ned i fjellene før vi prøver oss på toppen. I praksis vil dette være vår tur opp til en fjelltopp kalt Loboche East. Den ligger på 6000 moh., og det var en tur vi tok fra base camp (5364 moh.), opp til toppen for en Snickers, så tilbake til base camp for å restituere. På det viset presser vi kroppen til å tilpasse seg å leve med mindre oksygen. Da kompenserer kroppen ved å produsere flere røde blodceller, som har en egenskap til å bære flere oksygen-molekyl enn hvite blodceller, og hvor da en høy metningen av oksygen i kroppen vil være mer resistent mot symptomer for høydesyke.

Utsikt fra Loboche East

Før vi prøver oss på toppen av Everest skal vi gjennomføre mange slike rotasjoner, hvor den høyeste kommer til å være på 7500 moh. før vi drar tilbake til base camp. Mange har som mål å kun gå til base camp av Mount Everest, noe som egentlig er en ekstrem tur i seg selv da 5364 moh. er svært høyt. Få gjør akklimatisering før det pga. relativt liten odds for å seile om, men siden vi skal opp til 8848 moh. tar vi akklimatisering veldig seriøst.

En spekulerer sikkert på om det finnes medisin mot høydesyke. Svaret er ja, men det finnes bare produkt som hjelper litt, og som har relativt tydelige og uønskede bieffekter. Diamox (Acetazolamid) er blant fjellklatrere et kjent stoff som en kan ta for å forebygge høydesyke. Det er en pille som tas 2 ganger daglig som gjør blodet surere (Ph), hvor da kroppen kompenserer med å puste dypere og mer hyppig. En tar dermed opp mer oksygen i kroppen. Bieffekter kan være uhyggelig «prikking» i hender og føtter, i tillegg til at en urinerer mer. Når da gradestokken i base camp fort kryper ned på svært mange blå, er ekstra tissing om natten en faktor en helst vil unngå. I og med at min tisseflaske bare rommer flaue 1,5 liter vil et slikt moment med uro koste mer enn det smaker for min del, og jeg tar ikke Diamox med mindre jeg opplever lette symptomer på høydesyke.

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.


Følg Håkons lokasjon minutt for minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2 av Håkons reise her: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Håkon Skog Erlandsen skildrer en spektakulær andreetappe mot verdens tak – Mount Everest. 

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Håkon W. Skog Erlandsen
HELGELENDING: Håkon W. Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

Dag 1 – Kathmandu

Jeg landet i Kathmandu litt over kl. 14.00. Litt småstiv i føttene, men glad, gikk jeg inn på Kathmandu international. Jeg viste at jeg måtte ordne visum, men lite hadde forberedt meg på at teknologi fra tidlig 90-tall skulle lede meg gjennom 2 timer med kø og forvirring. Men med godt mot går alt bra, og jeg surfet så gjennom grønn bane i tollen som om jeg ikke hadde noe å skjule. For lite viste jeg at dronen som lå i baggen min ville satt meg direkte i fengsel med kausjon på USD 22.000. Men med et uskyldig smil fra Helgelandskysten var dette ingen problem, og jeg nynnet meg ut av tollen og flyplassen til parkeringsplassen. Der ble jeg hentet av en mann med navnet Lakpa Sherpa som kjørte meg til et hotell midt i Kathmandus travle smågater. Etter noen timer med kaffe og «sjitprat» kom det en mann på ca 165 cm inn døra. Med sigg i hånda og relativt firkantede briller tok jeg han for å være alt annet en min ekspedisjonsleder. Han introduserte seg som Pasang Tenzing Sherpa og er personen som skal peke meg i retningen mot verdens høyeste fjell. For der har han vært 9 ganger. Etter noen få minutter med prat og en nøye gjennomgang av utstyr, var det liten tvil om at denne karen har kompetansen jeg trenger. Han er født i Himalaya og har lekt i dette dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

SHERPA: Det vanker liten tvil om at Pasang Tenzing Sherpa vet hva han gjør. Han er født i Himalaya og har lekt i det dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

Dag 2 – Lukla, verdens farligste flyplass.

Jeg spiste frokost med Pasang, og vi drøftet de ca 60 dagene fremfor oss. Vi pakket baggene og hoppet inn i en minibuss fra 1972. Med hjertet i halsen kjørte vi 5 timer gjennom landsbygda utenfor hovedstaden til en liten flyplass i Mantali. Etter verdens dårligste sikkerhetskontroll (som i; «ja, du ser snill nok ut, neste!») kom vi ut på et jorde å hvor et fly med plass til 12 personer skulle fly oss til Lukla, som er kjent for å være verdens farligste flyplass.

LUKLA: Flystripen i er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter.

Etter 30 min i et uisolert flyskrog gjorde vi oss klare til landing. Flystripen i Lukla er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter. Med hjerte enda høyere opp i halsen kjente vi hjulene traff stripen, og etter noen intense sekunder med bremsing hørte vi piloten si: «ladies and gentlemen, welcome to Lukla». Et fullsatt fly pustet lettet ut og gikk ut av flyet til en spektaulær utsikt i byen ved foten av Himalaya. Vi startet så å gå ruten på ca 50km som skal ta os til Mt. Everest base camp. Og landskapet er lamslående. Etter noen timer nådde vi en liten by kalt Phakding hvor vi tok vår første overnatting på pilgrimsferden mot verdens tak. For å sette Lukla i perspektiv ble vi informert om at en ulykke skjedde 2 dager etter vi landet på flyplassen, hvor et fly ikke klarte landingen og 2 personer omkom.

Dag 3 – Namche Bazar

Vi våknet på 2500 moh. i Phakding og ladet opp til en 6 timers marsj med stor frokost og rikelig med kaffe. Dagens etappe skulle ta oss opp til 3400 moh. til Nepals mest karakteristiske fjellby. Etter en nydelig tur over høye hengbroer ved foten av massive fjell kom vi omsider til Namche Bazar. Et spektakulært tettsted bygd av stein. Denne fjellbyen er kjent for å være sherpaenes hovedstad.

SHERPAENES HOVEDSTAD: Håkon W. Skog Erlandsen med fjellbyen Namche Bazar i bakgrunnen.

Biler finnes så klart ikke her, og byen er kun tilgjengelig til fots eller helikopter. Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen. 

SPREK: Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen
100 KILO: Vi ser sherpaer bære opp mot 100 kilo helt fra Lukla til base camp, med bare en tynn reim som går over panna.

Uansett hvor sprek jeg trodde jeg var, føler jeg meg nå ikke annet en bleikfeit og slapp. Men etter en lett salat og litt vann er selvtilliten tilbake, og jeg er klar til en dag akklimatisering i Namche Bazar.

Dag 4 – The View

Selv om 3400 moh. ikke er noe særlig høyde å skryte av, tar vi oss god tid opp til Mt. Everest base camp. Vårt mål er nettopp å bruke så lite energi som mulig oppover dalene i Himalaya. For, jo høyere opp en kommer jo lengre er restitusjonstiden. Så da er vårt mål å komme uanfektet opp til base camp, som ligger på 5300 moh.. Så da tok vi oss en rolig dag hvor vårt eneste mål var å gå opp til 3900 moh., hvor Pasang hadde en overraskelse. Etter 2 egg, loff og 3 kopper kaffe startet vi å gå opp en nydelig sherpatrapp, mot denne overraskelsen Pasang hadde. Etter en høyre-venstre av stien og gjennom et kratt, stoppet vi. «Snu deg», sa Pasang. Og jeg fikk se Mount Everest for første gang.

MEKTIG: Vi gikk omsider videre etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på.

Etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på, litt bilder og en real turmat, fortsatte vi noen meter til. Med utsikt direkte på Ama Dablam, kjent for å være et av verdens fineste fjell, fant vi «The Greene Village». Den vakre fjellandsbyen huser faktisk sherpaer med en nokså tydelig relasjon til Helgeland. Det er her disse myteomspunnede karakterene som har laget trapper i naturen på Helgeland holder til. Vi har vel alle spekulert på hvordan de tunge steinene har kommet til rette. Når jeg da ser med mitt blotte øye hvordan barn leker, unge løper og voksne jobber på 3900 moh., er det ikke rart de har kapasitet til å legge vakre sherpatrapper opp Øyfjellet og Rødøyløva.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp er nådd – med Frank Løke