17. mai-tale

Kjære alle helgelendinger – gratulerer så mye med dagen.

Jeg er glad i poesi, og det er skrevet mange fine tekster om 17. mai. Jeg vil gjerne i denne talen ta utgangspunkt i et dikt skrevet av poeten og sangeren Trygve Skaug:

«og jeg ser flagget
mot maihimmelen
og tenker at jeg gjerne
ville ha kjent ham
på ekte
helten
som gikk foran på veien
som gav landet frihet
som tok slagene
slik at jeg slapp
så er det som om han sier
de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

For meg gir dette diktet to perspektiver – før det første; de fleste heltene har jeg rundt meg nå – det er dere som er disse heltene – dere – som er her i dag; hva gjør dere til helter? Hva gjør egentlig helter anno 2019?

– Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Et klart budskap fra adm.dir. i Helgeland Sparebank, Hanne Nordgaard, i årets 17. mai-tale.

For det andre – det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp». Er det greit – det å ønske å slippe – passivitet – det å la andre gjøre?

Det er 17.mai i dag – det gir historiske assosiasjoner til Eidsvoll, grunnloven, 2. verdenskrig og de ekte heltene som gav livet sitt for at vi skulle kunne leve i frihet, selvstendighet og fred. Hva er selvstendighet og fred nå i 2019 her på Helgeland?

Det er kanskje enklere å stille spørsmålet helt på hodet – hva er det som i dag utfordre oss – hva gjør at vi opplever at vi har ufred på Helgeland og påvirker det vår selvstendighet?

Ufred er enklest å ta tak i; jeg har medarbeidere, venner og familie spredt rundt på hele Helgeland. Jeg reiser mye rundt – treffer mange folk. Det er ikke fred og fordragelighet på Helgeland nå; det har vært ufred i form av lokaliseringsdebatter – lenge. Men sykehusdebatten har, som fryktet, gjort frontene skarpere. Så vet vi kanskje alle at en til en, så er vi fornuftige de aller, aller fleste av oss. Men det vi ser og hører om, er de skarpe motsetningene. Og dette sprer seg gjerne til andre arenaer:

– enkelte klarer ikke å samarbeide om det som før var helt naturlig og hyggelig – for eksempel at MC og Amcar miljøene i Mosjøen og Mo i Rana som siden -70 tallet har pleid å møtes til forbrødring i korgen 1.mai – det gjorde flesteparten av dem ikke i år.

Ufreden gir mistenksomhet og usikkerhet.
Usikkerhet er, spesielt for oss økonomer, et veldig negativt ladet ord. Usikkerhet i et samfunn gir mindre opplevd økonomisk handlefrihet – det fører til mindre investeringer, mindre økonomisk forbruk og mindre økonomisk vekst. Og usikkerheten preger nå både Sandnessjøen og Nesna.

På sikt vil denne ufreden, det dårlige samarbeidsklima og usikkerhet påvirke vår- ja kall det gjerne selvstendighet. Hadde vi vært enige på Helgeland hadde vi hatt større gjennomslagskraft – ting hadde gått raskere – så lenge vi ikke bli enige om de store tingene er det en fare for at i beslutningene tatt over hodene på oss i mer sentrale strøk. Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Helgeland bli da taperen. Og møtes vi ikke i andre sammenhenger, fordi vi har mistet tilliten til hverandre, vil kunnskapsutviklingen mellom oss og den innovasjonen vi er avhengig av for å få til ønsket vekst, blir dårligere.

Tilbake til Trygve Skaug sitt dikt

«de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

hvem er disse heltene – dere – som er her foran meg i dag; hvorfor er dere helter? Hva gjør helter på Helgeland anno 2019?

Jeg syns svaret er opplagt: Helter på Helgeland anno 2019 er de som får til samarbeid på Helgeland – i stort eller smått. Samarbeid er den største og viktigste vekstimpulsen for Helgeland. Med økt og bedre samarbeid vil vi fremstå som en mer spennende region for investeringer og etableringer; vi vil fremstå som å ha et større og mer differensiert arbeidsmarked, vi vil tiltrekke oss flere folk – og vi trenger flere til å bo og jobbe her!

Heltene er den harde kjernen av MC/amcar folkene fra Mo og Mosjøen som likevel møttes 1. mai. Heltene er de av dokker som nå står på for å bevare Lærerutdanningen på Helgeland sånn at den ikke flyttes til Bodø. Heltene er de av dere som e frivillige og som i idrettssammenheng får ungdommen til å møtes på tvers av Helgeland – i fotballturneringer og andre arrangement, heltene er de av dere som er byråkrater og politikere som får til å være en god storebror for mindre kommuner. Heltene er de av dere som fikk til industrisamarbeidet mellom Nesna og Rana kommune i Langsetvågen på Nesna.
Heltene er de av dere som fremsnakker Helgeland og helgeleningen og ikke bare tenker på engen bydel, egen by eller egen kommune.

Dere kan alle være denne helten – men dere må velge det – Mitt andre perspektiv i diktet til Trygve Skaug er til det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp» .

Skal vi få til noe i forhold til de utfordringene vi har på Helgeland når det gjelder samarbeid og samhandling kan ikke noen av oss slippe – vi må ta ansvar alle sammen; det handler om alt fra fremsnakking rundt middagsbordet og hva vi velge å kommenter i sosiale media, om å være gode storebrødre og snille småbrødrene, det handler om å være rause mot nabokommunen. Det handler om god og åpen kommunikasjon og gode beslutningsprosesser sånn at vi skape forutsigbarhet – då kan usikkerhet unngås.

Det handler om å ta det lille ansvaret hver dag.

Det er 17. mai i dag – dagen for å feire fred, helter, selvstendighet og nasjonalromantikk. Jeg tenker at vi også skal bruk den her dagen til å tenke på framtiden til den fantastiske region vi bor i og som vi er så glad i alle sammen.

Framtida trenger samarbeid på Helgeland.

Igjen gratulerer med dagen alle sammen!

«King Kong» på 7000 moh.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Livet på 7000 moh. er ingen spaferie. Jazzatlet og helgelending Håkon W. Skog Erlandsen forteller i sitt fjerde reisebrev om sykloner, snøskred og havregrøt som smaker spon.

Helt nord i Nepal, ved grensen til Kina, liggen base camp Mount Everest. På en isbre omringet av fem fjell mellom 6900-8848 moh. er det 365 utenlandske klienter og like mange sherpa som jobber målbevisst i høyfjellet, med mål om å nå toppen av verden. Stegjern og isøks kvesses, og det planlegges iherdig mot å bevege seg oppover i fjellet. Bare det å bo i base camp på 5364 moh. er nokså hardt. Når en da også planlegger å bevege seg høyere er det en del å tenke på. Relativt nervøs gjør vi oss klare til å se på forholdene over base camp.

Etter ni iherdige timer med forsøk på å laste opp forrige innlegg, har jeg innsett at det man kaller «Wifi» i base camp kanskje ikke holder helgelansk standard. Jeg skal derfor innrømme at jeg til nå allerede har vært i base camp i over 2 uker, uten å få gjøre særlig fremstøt på ulike medier for omverdenen. Understimulert av sosiale medier er vi nå uansett klare for rotasjon, hvor ambisjonen er å dra til camp 3 for å kjenne på klimaet og oksygenmangelen, før vi så skal ned mot base camp igjen.

Rotasjon, dag 1 – Hong Kong 

Klokken 03.00 stakk Pasang hodet inn i teltet med ordene «Hong Kong, your porridge is ready!». Det viser seg at tettstedet i Kina klinger likt til mitt norrønske opphav, og jeg blir ofte tilkalt som Hong Kong eller King Kong. Uansett… Lydig som jeg er, dro jeg på meg nikkersen og gjorde klar tursekken og tuslet småkald og trøtt mot en kopp våt lunket spon-lignende farse, som var min næring til solen skulle treffe huden. 04.00 var det avmarsj i retning av Camp 1. Med hodelykten på startet vi å gå mot første del av ruten mot toppen, Khumbu Icefall. 

Khumbu Icefall er kjent i fjellklatrerverden. Det er en svært teknisk isbre på 800 høydemeter, med en ny rute hvert år. Isfallet beveger seg opp til 1,5 meter daglig, og er en svært farlig plass å bevege seg. På vei opp må vi over stiger som er lagt over sprekker i isen, hvor fallet er lengre enn øyet kan se. Når vi går oppover hører vi at det går skred langt inne i isen. Det er skummelt, men svært vakkert! 

Etter en lang dag på ca sju timer kommer vi frem til camp 1, hvor vi hviler og slår leir.  

Håkon Skog Erlandsen og klatrekamerat Thomas Lone har begge et mål om å bestige The Seven Summits. Her i teltet på camp 1 (6100 moh.) på vei opp mot camp 3. 

Rotasjon, dag 2 – 6100 moh. 

Camp 1 ligger på 6100 moh., og dagens etappe er relativt skånsom, sammenlignet med Khumbu Icefall. Ambisjonen for dagen er å gå til Camp 2, som da ligger på ca 6400 moh., og er en flau marsj på ca 4 kilometer. Men om det skulle høres lett ut, kan en jo minnes at vi befinner oss på en høyde som tilsvarer 31 ganger opp til Rogerbua. Etter en lett teknisk etappe kommer vi frem til campen, slår leir og setter på kaffen. Vi går mellom 6-8 timer hver dag, noe som gir tidsmessig overskudd til å dele skrøner og historier over kaffe og te. Et aldri så lite lyspunkt i en ellers gjennomsnitlig hard hverdag her oppe.

Rotasjon, dag 3 – 2500 høydemeter med blå is

Vi har vært inne på akklimatisering, og en del av dette fenomenet innebærer å ta livet med ro.

En lett morgentur var det eneste vi hadde på agendaen i dag. Da gikk vi noen meter for å for første gang se på Lhotse-veggen. En beryktet del av veien opp til toppen. Om den skulle se liten ut, er det innafor å informere om at stigningen på denne veggen er på 2500 høydemeter. Med blå-is… 

Lhotse Wall – en beryktet del av veien mot toppen. Om den skulle se liten ut, kan jeg informere om at den byr på 2500 høydemeter med stigning på blå is.

Ellers er dagen i dag er en restitusjonsdag, hvor vårt mål er å la kroppen få en mulighet til å venne seg til et oksygennivå på bare 42%. Noen av mine kamerater utvikler en mild hodepine, noe som er et tegn på at kroppen ikke har det for bra. Lett hodepine, lite matlyst og feber, er alle tidlige symptomer på høydesyke, som da kan utvikle seg til lunge- og hjerneødem. Men om man er bevisst på dette kan det motvirkes med noen medisiner, høyere vanninntak og avslapping.

Vi hadde kalkulert at dette var et stadie hvor slike symptomer ville lure seg frem, og med mye snadder på smarttelefonen og litt «godt i påsan» var en restitusjonsdag bare hyggelig.

Rotasjon, dag 4 – 7000-klubben

Etter en dag med 2n totimers gåtur, litt høydesyke og en del Ringenes Herre, var dagen kommet for å sette nye rekorder. Fra camp 2 satte vi marsjen mot camp 3, som ligger på 7000 – 7300 moh., da midt på denne Lhotse-veggen. Før har jeg vært på 6962 moh. i Argentina, men dagens mål var å komme seg inn i det vi kalle 7000-klubben. Et relativt sprekt selskap å være en del av. Men nokså fersk i minnet vet jeg også at det krever mye å komme seg så høyt. Det har vært lite nedbør på Everest i år, og med en gjennomsnittlig stigning på 65% har snøen hardt for å legge seg opp Lhotse. Det resulterer i at veggen stort sett er bare blå is. Vi går med stegjern, men det er bare å innrømme at det er tungt i leggmusklene på stigningen opp mot camp 3. Vi opplever også noe som er mindre gøy… I base camp går det mellom 10-20 snøskred i døgnet. De er vanskelig å kontrollere, men greie å holde seg unna. Nærmere toppen er det en annen sak, da det er færre ruter å ferdes gjennom. På ca 6900 moh. opplever vi et snøskred rett ved oss, og det er massivt. Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus. 

Under rotasjonene opplevde Håkon Skog Erlandsen og de andre i ekspedisjonen et litt for nærgående snøskred. – Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus.

Litt småredd og relativt sliten karrer vi oss opp til over 7000moh, før vi snur og vender trygt ned mot camp 2 igjen. 

Rotasjon, dag 5 – syklon treffer campen 

Etter gårsdagens strabas kommer vi oss omsider ned til camp 2, bare med lett høydesyke og utmattelse i bagasjen. Men på slutten av gårsdagen blåste det opp, og midt i Lhotse-veggen på tur ned opplevde vi vind på opp til 25m/s. Ikke uvanlig at den blir såpass i kastene så høyt, men når vinden hadde en lett odør av karri, begynte jeg å spekulere på hva som foregikk. I løpet av natten ble ikke vinden noe særlig bedre, og det skulle vise seg at det var syklonen Fani fra India som var på besøk. Over natten hadde den nemlig tatt seg en grensetur til Nepal, og denne morgenen truet den morgenstunden med særdeles lite gull i munn.

Vi hadde planlagt avgang ned til base camp kl 06.00, men etter møte med teamet endte vi opp med 3 timer nød-bardunering av teltene våre, noe som skulle vise seg å være en god investering. Etter at Fani hadde gitt seg, fikk vi oppdatering på at over 100 telt hadde blåst bort fra camp 2, og våre telt stod støtt som fjell gjennom stormen. Vi kunne da trø sakte men sikkert ned mot base camp etter en vel gjennomført rotasjon mot toppen av Mount Everest.

Når du leser dette har vi allerede startet første forsøk på et toppstøt. Et forsøk mot toppen av Mount Everest vil være mye av det samme som vi støtte på under denne rotasjonen, men vi vil da også bli nødt til å gå 1848 meter høyere. Da vil jeg i tillegg ha en saksofon på ryggen, noe som jeg begynner å innse er en ganske dum idé, men men…

Ønsker meg selv tvi tvi, og er tilbake her snart.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.


Følg Håkons lokasjon minutt for minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest vase camp er nådd – med Frank Løke

Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Det gikk rykter om at en norsk b-kjendis var å tøffet seg i området, og skal innrømme at jeg ble paff da det var Frank Løke som snudde seg å sa «hallo!».

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Dag 5 – Skal vi danse, Himalaya.

Etter nok en dag med 6 timers gange kom vi til Dingbotche. I en liten by på 4200 moh. går vi forbi en drøss med hellige monumenter, hvor de religiøse normene tilsier at vi alltid må gå på venstre side. Regelrett og med stor respekt for karma går vi med lavt hode oppover tettstedet til vår plass for natten. Inn døren på Hotel Good Luck går vi mot vårt reserverte bord merket Ascent Himalayas. Jeg myser litt med øynene når jeg ser bort på en høy muskuløs rygg som okkuperer en av stolene.

Det gikk rykter om at en norsk b-kjendis tøffet seg i området, og jeg skal innrømme at jeg ble paff da det var Frank Løke som snudde seg og sa «hallo!». Han er for tiden kjent for to ting. 1: Han er i god fysisk form, og gjør mindre lure stunts for å tiltrekke seg oppmerksomhet på instagram. 2: Han stilte opp i «mankini» på «Skal Vi Danse» midt i #metoo-kampanjen. Han brukte samme kontakter som oss i Nepal, og jeg var oppriktig redd for at hans neste stunt skulle være å prøve seg på toppen av Mount Everest med vårt team, noe som faktisk hadde streifet tankene hans litt for mange ganger. Etter noen relativt intense timer med bondebridge og kartlegging av Franks kunnskaper, erfaring og motivasjon, konkluderte vi med at det var best at han kun prøvde seg på base camp. Vi var da et gjeng lettede høyfjellsklatrere som krøp til køys på Hotel Good Luck, men en ny uventet venn å dele neste dags reise med.

Dag 6 – Konsert på 5000 moh.

I og med at mitt mål er å spille konsert på toppen av verdens høyeste fjell, er det noen forberedelser som må til. Å spille saksofon i høyden byr på flere utfordringer enn å bare komme seg opp. Mindre oksygen, lavere atmosfærisk trykk og kulde, er faktorer jeg må lære å kontrollere. Jeg spiller meg derfor oppover samtidig som jeg beveger meg opp i altituden. Dagen etter duellen i bondebridge mot Norges o-store eks-håndballstjerne, la vi inn en tur opp til en hellig topp på 5000 moh., hvor jeg fremførte min første konsert i Himalaya. Da for et relativt sjokket publikum som representerte et globalt mangfold av verdens beboere, også på pilgrimsferd i Asias store fjellkjede.

 

Dag 7 – Loboche

Ikke hver dag er en fest under ekspedisjon. Vår innmarsj i en av verdens høyeste byer, Loboche, er et eksempel på det. Etter en relativt kjip hvitløksuppe og et første møte med Yak-biff, er det lite spennende å fortelle, enn at jeg dro på shopping på verdens høyeste butikk på 4950 moh.. I et relativt lite utvalg landet kjøpet på snickers og baby whipes for å ivareta blodsukkeret og sikre at intimsonen lukter nyfødt på ferden mot verdens tak.

Dag 8 – Mount Everest Base Camp

Ren i ræva og mett i magen var jeg kommet til en dag jeg har ventet lenge på, ankomst Mount Everest Base Camp. Etter 5 timer gange opp til 5364moh ligger verdens største base camp. En plass som huser omlag 1000 håpefulle merkelige mennesker som skal på Everest eller nærliggende fjell. En stor plass med vanvittig utsikt. (Video – Everest View) Vi kommer til vår camp, som er svært behagelig. Første natt her minner meg på hvor jeg faktisk er. Det er vanskelig å sove i høyden, så jeg ligger våken til rundt 2 på natten. Det stikker i kroppen når jeg ligger våken å hører på massive snøskred som hver halvtime rister kroppen min. Etter 3-4 tissepauser slokner jeg.

Utkikk mot selveste Mount Everest

Dag 9 – Hviledag og Puja

Rundt 07:00 våkner jeg av at solen varmer opp teltet mitt. Det er ca 20 blå på natten og 20 varme på dagen, så kontrasten er stor. Vi spiser første frokost i base camp og gjør oss klare for seremoni.

Sherpaene er svært religiøse folk og før hver ekspedisjon gjennomfører de Puja, en religiøs seremoni, for å få tillatelse av naturen og gudene til å ferdes trygt i fjellet. For en Helgelending er dette sjelden kost og jeg forstår svært lite da Lamaen, en slags seremonileder i fasjonabelt duk-plagg som har gått 6 timer for å lede oss trygt gjennom hendelsen, synger et relativt utydelig talelignende språk for å frelse ferden som kommer.

Men med stor respekt prøver jeg så godt jeg kan å la karmakontoen fylles med riskasting og brødspising. Til min store overraskelse ender denne seansen med obligatorisk inntak av hjemmelaget ris-vin på 30% og 2 pils. På 5364 moh. ble det litt for meget og førte til en del mumling og svimmelhet. Noe som resulterte i tidlig bruk av soveposen for denne dagen.

Dag 10 – Akklimatisering

Å leve i høyden krever en del mer energi en ved havnivå. Ved for eksempel 5000 meters høyde er det bare 50% av oksygen enn ved havnivå. Og på toppen av Everest(8848 moh.) er det bare 30%. Dette byr på utfordringer, noe som fører til at de av oss som tar dette seriøst gjerne forbereder kroppen på de manglene høyden medfører. At kroppen ikke får tilgang til nok oksygen kan føre til det vi kaller høydesyke. Da er det primært 2 «sykdommer» som kan inntreffe; lungeødem og hjerneødem. Begge svært hemmende, smertefull og dødelig. Ved lungeødem vil overtrykk i kapilærsystemet i lungene føre til at veske presses ut i luftveiene, og en vil bokstavelig talt drukne på land. Hjerneødem er et resultat av for lite oksygen i kroppen, noe som fører til at hjernen hovner opp i kraniet, og en vil etter hvert dø av smerte som følger av dette fenomenet.

Det er derfor smart å akklimatisere, som vi gjør med å gjennomføre noe vi kaller “rotasjoner”, som betyr at vi går opp og ned i fjellene før vi prøver oss på toppen. I praksis vil dette være vår tur opp til en fjelltopp kalt Loboche East. Den ligger på 6000 moh., og det var en tur vi tok fra base camp (5364 moh.), opp til toppen for en Snickers, så tilbake til base camp for å restituere. På det viset presser vi kroppen til å tilpasse seg å leve med mindre oksygen. Da kompenserer kroppen ved å produsere flere røde blodceller, som har en egenskap til å bære flere oksygen-molekyl enn hvite blodceller, og hvor da en høy metningen av oksygen i kroppen vil være mer resistent mot symptomer for høydesyke.

Utsikt fra Loboche East

Før vi prøver oss på toppen av Everest skal vi gjennomføre mange slike rotasjoner, hvor den høyeste kommer til å være på 7500 moh. før vi drar tilbake til base camp. Mange har som mål å kun gå til base camp av Mount Everest, noe som egentlig er en ekstrem tur i seg selv da 5364 moh. er svært høyt. Få gjør akklimatisering før det pga. relativt liten odds for å seile om, men siden vi skal opp til 8848 moh. tar vi akklimatisering veldig seriøst.

En spekulerer sikkert på om det finnes medisin mot høydesyke. Svaret er ja, men det finnes bare produkt som hjelper litt, og som har relativt tydelige og uønskede bieffekter. Diamox (Acetazolamid) er blant fjellklatrere et kjent stoff som en kan ta for å forebygge høydesyke. Det er en pille som tas 2 ganger daglig som gjør blodet surere (Ph), hvor da kroppen kompenserer med å puste dypere og mer hyppig. En tar dermed opp mer oksygen i kroppen. Bieffekter kan være uhyggelig «prikking» i hender og føtter, i tillegg til at en urinerer mer. Når da gradestokken i base camp fort kryper ned på svært mange blå, er ekstra tissing om natten en faktor en helst vil unngå. I og med at min tisseflaske bare rommer flaue 1,5 liter vil et slikt moment med uro koste mer enn det smaker for min del, og jeg tar ikke Diamox med mindre jeg opplever lette symptomer på høydesyke.

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.


Følg Håkons lokasjon minutt for minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2 av Håkons reise her: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Håkon Skog Erlandsen skildrer en spektakulær andreetappe mot verdens tak – Mount Everest. 

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Håkon W. Skog Erlandsen
HELGELENDING: Håkon W. Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

Dag 1 – Kathmandu

Jeg landet i Kathmandu litt over kl. 14.00. Litt småstiv i føttene, men glad, gikk jeg inn på Kathmandu international. Jeg viste at jeg måtte ordne visum, men lite hadde forberedt meg på at teknologi fra tidlig 90-tall skulle lede meg gjennom 2 timer med kø og forvirring. Men med godt mot går alt bra, og jeg surfet så gjennom grønn bane i tollen som om jeg ikke hadde noe å skjule. For lite viste jeg at dronen som lå i baggen min ville satt meg direkte i fengsel med kausjon på USD 22.000. Men med et uskyldig smil fra Helgelandskysten var dette ingen problem, og jeg nynnet meg ut av tollen og flyplassen til parkeringsplassen. Der ble jeg hentet av en mann med navnet Lakpa Sherpa som kjørte meg til et hotell midt i Kathmandus travle smågater. Etter noen timer med kaffe og «sjitprat» kom det en mann på ca 165 cm inn døra. Med sigg i hånda og relativt firkantede briller tok jeg han for å være alt annet en min ekspedisjonsleder. Han introduserte seg som Pasang Tenzing Sherpa og er personen som skal peke meg i retningen mot verdens høyeste fjell. For der har han vært 9 ganger. Etter noen få minutter med prat og en nøye gjennomgang av utstyr, var det liten tvil om at denne karen har kompetansen jeg trenger. Han er født i Himalaya og har lekt i dette dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

SHERPA: Det vanker liten tvil om at Pasang Tenzing Sherpa vet hva han gjør. Han er født i Himalaya og har lekt i det dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

Dag 2 – Lukla, verdens farligste flyplass.

Jeg spiste frokost med Pasang, og vi drøftet de ca 60 dagene fremfor oss. Vi pakket baggene og hoppet inn i en minibuss fra 1972. Med hjertet i halsen kjørte vi 5 timer gjennom landsbygda utenfor hovedstaden til en liten flyplass i Mantali. Etter verdens dårligste sikkerhetskontroll (som i; «ja, du ser snill nok ut, neste!») kom vi ut på et jorde å hvor et fly med plass til 12 personer skulle fly oss til Lukla, som er kjent for å være verdens farligste flyplass.

LUKLA: Flystripen i er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter.

Etter 30 min i et uisolert flyskrog gjorde vi oss klare til landing. Flystripen i Lukla er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter. Med hjerte enda høyere opp i halsen kjente vi hjulene traff stripen, og etter noen intense sekunder med bremsing hørte vi piloten si: «ladies and gentlemen, welcome to Lukla». Et fullsatt fly pustet lettet ut og gikk ut av flyet til en spektaulær utsikt i byen ved foten av Himalaya. Vi startet så å gå ruten på ca 50km som skal ta os til Mt. Everest base camp. Og landskapet er lamslående. Etter noen timer nådde vi en liten by kalt Phakding hvor vi tok vår første overnatting på pilgrimsferden mot verdens tak. For å sette Lukla i perspektiv ble vi informert om at en ulykke skjedde 2 dager etter vi landet på flyplassen, hvor et fly ikke klarte landingen og 2 personer omkom.

Dag 3 – Namche Bazar

Vi våknet på 2500 moh. i Phakding og ladet opp til en 6 timers marsj med stor frokost og rikelig med kaffe. Dagens etappe skulle ta oss opp til 3400 moh. til Nepals mest karakteristiske fjellby. Etter en nydelig tur over høye hengbroer ved foten av massive fjell kom vi omsider til Namche Bazar. Et spektakulært tettsted bygd av stein. Denne fjellbyen er kjent for å være sherpaenes hovedstad.

SHERPAENES HOVEDSTAD: Håkon W. Skog Erlandsen med fjellbyen Namche Bazar i bakgrunnen.

Biler finnes så klart ikke her, og byen er kun tilgjengelig til fots eller helikopter. Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen. 

SPREK: Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen
100 KILO: Vi ser sherpaer bære opp mot 100 kilo helt fra Lukla til base camp, med bare en tynn reim som går over panna.

Uansett hvor sprek jeg trodde jeg var, føler jeg meg nå ikke annet en bleikfeit og slapp. Men etter en lett salat og litt vann er selvtilliten tilbake, og jeg er klar til en dag akklimatisering i Namche Bazar.

Dag 4 – The View

Selv om 3400 moh. ikke er noe særlig høyde å skryte av, tar vi oss god tid opp til Mt. Everest base camp. Vårt mål er nettopp å bruke så lite energi som mulig oppover dalene i Himalaya. For, jo høyere opp en kommer jo lengre er restitusjonstiden. Så da er vårt mål å komme uanfektet opp til base camp, som ligger på 5300 moh.. Så da tok vi oss en rolig dag hvor vårt eneste mål var å gå opp til 3900 moh., hvor Pasang hadde en overraskelse. Etter 2 egg, loff og 3 kopper kaffe startet vi å gå opp en nydelig sherpatrapp, mot denne overraskelsen Pasang hadde. Etter en høyre-venstre av stien og gjennom et kratt, stoppet vi. «Snu deg», sa Pasang. Og jeg fikk se Mount Everest for første gang.

MEKTIG: Vi gikk omsider videre etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på.

Etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på, litt bilder og en real turmat, fortsatte vi noen meter til. Med utsikt direkte på Ama Dablam, kjent for å være et av verdens fineste fjell, fant vi «The Greene Village». Den vakre fjellandsbyen huser faktisk sherpaer med en nokså tydelig relasjon til Helgeland. Det er her disse myteomspunnede karakterene som har laget trapper i naturen på Helgeland holder til. Vi har vel alle spekulert på hvordan de tunge steinene har kommet til rette. Når jeg da ser med mitt blotte øye hvordan barn leker, unge løper og voksne jobber på 3900 moh., er det ikke rart de har kapasitet til å legge vakre sherpatrapper opp Øyfjellet og Rødøyløva.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp er nådd – med Frank Løke

En drivkraft for idretten

Bysprintens far berømmer de mange drivkreftene bak folkefesten; fra sponsorer til de som kjører hjullastere.

BYSPRINTENS FAR: Trond Are Rasmussen, roser Lokalbanken for å bidra med sin drivkraft fra første stavtak i 2007: En vill ide som har resultert i god rekruttering til idretten, en folkefest og god markedsføring av hele Helgeland.

– Jeg er glad i byen min og jeg så at Mosjøen trengte et arrangement med fart i; et arrangement med masse folk, med internasjonalt tilsnitt. Det har vi fått med Bysprinten, sier Trond Are Rasmussen. Det er han som er Bysprintens far.

Vill idé
Ideen kom foran TV-ruta, da Rasmussen så et showrenn fra Düsseldorf. Hovedpersonen var sikker i sin sak: Dette skulle Mosjøen kopiere. Da gjensto det bare å overbevise kommune og næringsliv om det samme. Året var 2007. Kalenderen viste februar, og målet var å gjennomføre første Bysprint i april, samme år.

Ikke overraskende var det mange motforestillinger i starten. Var det mulig å få verdens beste skiløpere til ukjente Helgeland, til lille Mosjøen?

–  Den første jeg snakket med i næringslivet var Dag-Hugo Heimstad i Helgeland Sparebank. At lokalbanken hadde tro på prosjektet, var utslagsgivende for å få Vefsn kommune og øvrig næringsliv til å gi sin støtte. Og slik er det den dag i dag: Det hadde aldri vært mulig å gjennomføre Bysprinten uten engasjementet fra de lokale skiklubbene, næringslivet og kommunen. Det er så ufattelig mange som bidrar; fra dem som kjører hjullaster til sponsorene. Det er det helhetlige produktet vi skaper sammen som er nøkkelen til suksess, mener «gründeren».

Visjonen
Hovedmålet med Bysprinten er å rekruttere unge til idretten, der eliten sørger for å skape blest og for å få en skikkelig folkefest. Effektene er dessuten at Bysprinten bidrar til bolyst og til å markedsføre Mosjøen og Helgeland. Trond Are jobber nå i Helgeland Event og har bred erfaring med arrangementer. Han mener Bysprinten er et godt eksempel på at Mosjøen er gode på arrangement aog at denne kompetansen har stor betydning for hvordan byen og Helgeland markedsføres. I starten var det utfordrende å få idrettsstjernene til å stille, men den tidligere største utfordringen er blitt Mosjøen og Bysprintens beste fortrinn:

– Det er nettopp det nære og de unike opplevelsene vi skaper for idrettsstjernene som lokker dem hit, og som gjør at de trives her, forklarer Rasmussen.

Det er alltid et godt opplegg for skistjernene, der det legges vekt på å promotere at Helgeland er bredde – kyst og innland. Intimt publikum og sideaktiviteter som blant annet topptur, blir veldig godt tatt imot. I år er det majestetiske Lukttinden som er målet.

Fjorårets markedsverdi kan regnes til 47 millioner kroner gjennom tradisjonelle medier i tillegg til at kjendisene profilerer regionen og arrangementet i sine kanaler. Det beste av alt er at Rasmussen mener vi bare har sett begynnelsen og at potensialet for ringvirkninger er større.

– For å få større effekter må vi bruke anledninger som dette til å knytte kontakter, invitere forretningsforbindelser både nasjonalt og internasjonalt og vise fram det vi har å by på. Målet i år er å få Bysprinten på kinesisk TV.

Kommet for å bli
Regnet hølja ned i april 2007. Men det ble Bysprint. Det blir det også i år. Og neste år. For arrangementet er viktig. Det er viktig for ungdommen og rekrutteringen til skiidretten. Det er viktig for Mosjøen, og for å sette byen og Helgeland på kartet og vise bredden av hva regionen har å tilby av opplevelser. 13 år er gått. Det ble et arrangement med fart i. Akkurat slik Bysprintens far ønsket seg.

EN DRIVKRAFT FOR VEKST: Lokalbanken ønsker velkommen til den tolvte Bysprinten.

Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Om jeg sier at jeg er på vei for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer om veien til toppen:

Håkon Skog Erlandsen
Håkon Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

«I skrivende stund sitter jeg på et fly på vei fra Bangkok til Kathmandu. Setene er dimensjonert for asiatisk gjennomsnittsstørrelse, og kneskålene presser svært i setet fremfor for en middels helgelending. Har akkurat betalt 672 USD (kr 5727) i overlast da kommunikasjon med Thai Lion Air ikke var helt optimal. Har faktisk vært på reise 21 dager allerede, og så langt har min reise rundt halve kloden vært nokså smertefri, så litt motgang smakte godt. Hvor har jeg så vært? Vel, etter litt gyldenbrun farge på huden kan det tyde på at jeg har vært noen dager på Hawaii. Og det stemmer, i 4 dager. Før det hadde jeg et opphold i Ecuador på 15 dager. I fare for at dette kan minne om starten på en ferieblogg, skal jeg avskrive det med en gang og fortelle hva dette handler om, da lite jeg nå skal gjennom har potensiale til å minne om charter.

Mitt navn er Håkon William Skog Erlandsen. Jeg er 29 år og kommer fra Mo i Rana.

Jeg startet med å spille piano i en alder av 5 år, men karrieren fikk en brå slutt da risikomomentet ble for meget da lokket på instrumentet med et uhell smalt over småfingrene. Prøvde meg da heller i skisporet, men satsingen endte på grunn av utviklet kuldeastma som begrenset oksygentilførselen, noe som satte sitt preg på resultatlistene og motivasjon. Det ble da naturlig å prøve seg på å mestre kunsten å spille saksofon, og begynte å spille i korps 11 år gammel. 18 år senere er det grunnen til at jeg sitter småforbannet i et trangt flysete på tur inn i Himalaya. Jeg er nå ute på mitt livs reise. Så, hvor skal jeg?

Om jeg sier at jeg er på tur for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker. Men når jeg sier at det faktisk er sant, forstår jeg at du tenker «ka i f…?!». Om 30 timer starter jeg en ukes lang marsj opp til basecamp av Mount Everest. Jeg skal opp til 5300 høydemeter å bo i 6-8 uker. Der skal jeg akklimatiseres slik at kroppen skal overleve et toppstøt 8848 meter over havet. Men… hvorfor?

Lite viste jeg at opplevelsen å spille konsert for nesten 300 mennesker rett under Helgelandsbukken skulle definere min karriere for fremtiden.

– Håkon W. Skog Erlandsen

For 3 år siden fikk jeg en telefon av en hyggelig dame i Meløy. Hun var på utkikk etter en musiker som kunne spille konsert på Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige turistforeningshytte. I og med at jeg da var aktiv innen triatlon, mente hun at jeg som jazzmusiker og idrettsutøver var skikket til dette stuntet. Dumsnill som jeg er, takket jeg ja, og pakket en sekk med anlegg, saksofon, mat, klær, aggregat og 50m slengledning.

EVENTYRLIG: En konsert i Tåkeheimen i 2015 var starten på eventyret for Håkon W. Skog Erlandsen.

Kombinasjonen av musikk og natur inspirerte meg til å utforske konseptet, noe som førte til at jeg startet et prosjekt i 2018. Jeg satte meg et mål om å gjennomføre en utfordring kalt «Seven Summits». Det går ut på å klatre det høyeste fjellet på hvert av kontinentene i verden. I tillegg til telt og Real Turmat, har jeg også saksofonen på ryggen, for jeg må jo spille konsert på toppene! 26. februar 2018, kl. 14:04 sto jeg på toppen av Aconcagua – det høyeste fjellet i Sør-Amerika.

FØRSTE TOPP: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Aconcagua, det høyeste fjellet i Sør-Amerika (6960 moh.)

I 7 minutter spilte jeg konsert 6962 meter over havet, noe som skulle bli verdens høyeste konsert. 7. Juni kl. 17:20 sto jeg som høyeste mann i Nord-Amerika i 6190 moh. og -42ºC med forfryse fingre og spilte konsert på Denali, også kjent som McKinley.

6190 MOH.: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Denali, også kjent som McKinley, i Nord-Amerika.

Fem måneder senere ble jeg som solbrent nordmann første person noen sinne til å spille konsert på toppen av Kilimanjaro i Afrika. Med 3/7 fjell ferskt i minnet skal jeg nå prøve å slå min egen rekord på Mount Everest, før jeg i løpet av 2019 bestiger toppen på de resterende kontinent kloden har å by på.

Å spille konsert på toppen av Everest har aldri før vært gjort. Ideen er kanskje så spinnvill at ingen har turt å prøve seg så langt. Vel, det skal en beskjeden «kørv» fra Ytteren prøve å endre. Med min bakgrunn som triatlet og musiker er det lite som tilsier at det er umulig. Det kommer til å bli hardt, men noen må prøve(Bilde 8). På HSB sin blogg kommer jeg til å skrive om min reise opp til toppen av Mount Everest, og nettsiden vil hyppig bli oppdatert med tekst, bilder og video fra min reise.

TOPP TRE: Solbrent helgelending på Kilimanjaro i Afrika – 5895 moh.

Selv om innledningen var noe uheldig, kommer det ikke til å bli noe mer debatt om flyplass og infrastruktur. Jeg vil her levere historier og materiale fra en av de mest spektakulære plassene i verden. Jeg kommer til å snakke om det å vandre i høyden, risiko, motivasjon, fysikk og andre faktorer som spiller inn i et slikt prosjekt. Om du har spørsmål om noe relatert til det jeg skriver om, så er det bare å sende meg en mail, så skal jeg prøve å svare på det. På linken under kan du se min lokasjon hvert minutt mot toppen. Jeg håper du vil være med på reisen mot verdens første konsert på Mount Everest. Stay tuned!»

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 2 av Håkons reise her: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp nådd – med Frank Løke

Winter Wonderland

Det er blitt meg fortalt, og jeg har selv erfart, at skisporene på nordre Helgeland alltid går rett fram – uavhengig av om det er oppoverbakke eller nedoverbakke. Svinger og omveier er det lite av; her finner man korteste og mest effektive vei til målet. Dette er en god metafor på drivkraften, farten og retningen i folk og næringsliv.

Foto: Petter Rønningsen

Helgeland slutter aldri å fascinere meg! Fascinasjonen går på menneskene, friluftsmulighetene, det mangfoldige næringslivet OG viljen til å lykkes. Det er en iboende drivkraft i folkene og næringslivet på Helgeland; det er en vilje til å inkludere og løfte sammen. Denne drivkraften har potensiale til å bli enda sterkere.

En viktig ingrediens for mer drivkraft er mer samarbeid. Ønske om å lykkes sammen, inkludere mer enn å konkurrere, hjelpe mer enn å hevde seg selv. Ved å heie frem hverandre, heie på idéskaperne og på helgelandspatriotene vil vi klare å få enda større fart på næringsliv, på jobbskaping og på befolkningsutvikling. Samarbeid er det viktigste tema også på årets Drivkraftkonferanse som arrangeres av Helgeland Sparebank i samarbeid med de interkommunale regionrådene.

Hanne J. Nordgaard – adm.dir. Helgeland Sparebank

Bølgen av kommunesammenslåinger traff ikke Helgeland i denne omgangen, men det er heller ikke av vesentlig betydning. Det viktigste er det gode samarbeidet mellom kommunene via regionrådene og over kommunegrensene. Samarbeidet mellom Nesna og Rana kommune er et godt eksempel. Det er også det utstrakte samarbeidet mellom HALD-kommunene (Herøy. Alstahaug, Leirfjord og Dønna). Når vi får både kommunene og næringslivet til å spille sammen utvikler vi et større og mer mobilt arbeidsmarked som tiltrekker seg nye arbeidstakere. Og nye arbeidstakere er et viktig mål.

For en av våre største utfordringer er befolkningsutviklingen på Helgeland. Folketallet har de siste 12 mnd. (pr 4. kvartal 2018) gått ned 0,2 %; bare Rana har positiv vekst med 0,3%. Vi har meget lav arbeidsledighet og trenger sårt at flere velger å flytte hit og færre flytter herfra. Spennende arbeidsplasser og et mangfoldig næringsliv er viktige faktorer for å få vekst.

Helgeland er nasjonalt ledende på metallproduksjon og lakseproduksjon, og vi har flere store offentlige etater lokalisert på Helgeland; men alle disse næringene automatiserer sin produksjon og trenger mindre arbeidskraft. En næring som er i kraftig vekst på Helgeland er reiseliv. Reiselivsnæringen er viktig i dag, og den er en viktig vekstnæring for Helgeland i fremtiden. Reiselivsnæringen er også en av de som er kommet lengst på samarbeid på kryss og tvers av Helgeland.

Reiselivsnæringen er arbeidsintensiv; god service og tilrettelegging for de som vil besøke oss krever menneskelig arbeidskraft – både i byene og ute i distriktene. Reiselivsnæringen tiltrekker seg mennesker som ønsker å leve av og med det vi har så utrolig mye av; høyfjell, elver, fossestryk, vidder og fjorder. Ett eksempel på dette er det unge paret som nå flytter til Grane kommune for å utvikle mulighetene for å leve av rafting i elvene der.

Vi har foreløpig på Helgeland ikke tatt ut det fulle potensialet innen reiseliv. Dette har blant annet med infrastruktur å gjøre. Det har historisk vært for lite overnattingstilbud, dårlig informasjon om mulighetene, dårlig infrastruktur i form av veier, ferger, bruer og tuneller og mangel på storflyplass. Det aller meste av dette er nå i orden eller i ferd med å komme på plass. Vi vil i årene som kommer se en sterk økning i antall turister som kommer til Helgeland. Allerede i 2017 passerte Helgeland Lofoten i antall hotellovernattinger. Min hypotese er at Helgeland vil bli det nye Lofoten.

Foto: Petter Rønningsen

For å få til dette må vintersatsing innen reiselivsnæringen på Helgeland på plass. Dette vil gi flere av reiselivsbedriftene helårsdrift, noe som igjen vil bidra til økt lønnsomhet og mer robuste bedrifter. Videre må aktivitetstilbudet forsterkes slik at vinterturistene har noe å gjøre; gode eksempel på at vi allerede er i gang er alle milene med skiløyper og slalåmbakker som kommunene og idrettslagene og andre frivillige kjører opp og tråkker. Naturlige Helgeland arrangerer hundespann-turer og topptur-kurs, samt Den Norske Turistforening med sine ivrige lokallag både Rana, Hemnes og Vefsn som arrangerer turer i vinterfjellene av alle mulig slag. Helgeland er et Winter Wonderland med utrolige muligheter både for tilreisende og for oss som bor her!

Som all annen næringsutvikling må også utviklingen av reiselivet gjøres på en bærekraftig måte. Vi må i takt med økningen i antall tilreisende ha blikket på de lokale utfordringene og sørge for god besøksforvaltning. Drivkraften for vekst må også være en drivkraft for bærekraft og samfunnsutvikling.

Vi har mye å være stolt av på Helgeland. Men vi har også mye vi kan bli bedre på. Vi har mange drivkrefter som kan få enda større betydning enn hva de har i dag: For vi trenger et løft for å tiltrekke oss gamle og nye helgelendinger og sikre vekst i regionen. Dette samfunnsoppdraget tar Lokalbanken på alvor og sier at vi skal være en drivkraft for samarbeid, kunnskap og vekst: Dette vil vi gjøre gjennom Drivkraftkonferansen, Drivkraftmagasinet og stipendet kunnskapsdriveren.

Continue reading «Winter Wonderland»

Næringslivet ønsker å bidra til mer samarbeid

Drivkraftkonferansen ble arrangert for tredje gang 29. og 30. august i Mo i Rana. Men Drivkraft Helgeland er ikke lenger bare en årlig konferanse, men en målsetting om at banken ikke bare skal være en drivkraft for vekst, men også for samarbeid på Helgeland. En undersøkelse blant konferansedeltagerne viser at 64 prosent kan tenke seg å bidra i dette arbeidet.
Hanne J Nordgaard åpnet den 3. Drivkraftkonferansen, og utfordret næringslivet til å gi innspill til hvordan vi skal jobbe videre for å bli enda bedre til å samarbeide, og dermed få bedre vekst.

Drivkraftkonferansen er Helgeland sin årlige næringskonferanse for å sikre vekst, innovasjon og samarbeid mellom offentlig og privat næringsliv. Årets konferanse hadde tittelen: Hvordan skape drivkraft for vekst på Helgeland, der vi fikk svar spesielt innen teknologi, kunnskapsutvikling og endringsledelse fra kjente personligheter som Silvija Seres, Robert Mood, Jan Sollied Storhaug og Fredrik Gulowsen, med Moddi som underholder og konferansier. 

Ikke bare en konferanse
Lokalbanken vil utvikle Drivkraft Helgeland til å være mer enn en konferanse, og utvikle et konsept som ivaretar målsettingen om å være en drivkraft for både samarbeid og vekst gjennom hele året. Derfor har lokalbanken utfordret næringslivet på hvordan vi ivaretar vårt samfunnsengasjement best mulig, slik at vi får ønskede effekter.

– Vi ser fram til disse bidragene, men noe har vi allerede bestemt: Helgeland Sparebank sponser allerede morgendagens helgelendinger innen kultur, idrett og gir store summer til kunnskap og forskning, men vi ønsker også å dyrke fram unge talenter i arbeidslivet. Vi ønsker å motivere de unge til å gjøre karriere og komme tilbake til Helgeland. Vi vil ikke trekke fram enerne, men motivere flest mulig, forklarer Markeds- og kommunikasjonssjef i Helgeland Sparebank Majken Hauknes.

Allerede i år ble det invitert studenter gratis til Drivkraftkonferansen gjennom studentforeningen på Campus Helgeland. Vi ønsker å bruke studenter og øvrig næringsliv til å få tilbakemeldinger på hvordan lokalbanken kan bidra best mulig.  

Regionrådene, her representert ved Stig Størra og Arne Langset, tok initiativet til at neste års Drivkraftkonferanse og Helgelandskonferansen slås sammen.

Mange vil bidra
Regionrådene på Helgeland åpnet konferansen der de fortalte mange suksesshistorier fra Helgeland, både innenfor politikk og næringsliv. I tillegg tok de utfordringen fra banken på hvordan vi ivaretar vårt samfunnsengasjement best mulig, slik at vi får ønskede effekter. Det mest konkrete forslaget de hadde var å slå sammen Drivkraftkonferansen og Helgelandskonferansen, som er regionrådenes egen konferanse der alle politikere og administrasjon i kommunene samles.

– Det er et godt innspill å samle den viktigste næringskonferansen på Helgeland med den viktigste offentlige konferansen, mener administrerende direktør Hanne Nordgaard. Både dette og andre innspill skal vi jobbe videre med sammen med næringslivet.

Deltagerne gir meget høy score på valg av tema og foredragsholdere, her illustrert med Jan Sollied Storehaug fra Cloudnames.

I en undersøkelse i etterkant av konferansen svarer 64 prosent at de kan tenke seg å bidra i dette arbeidet, mens 36 prosent svarer at det ikke passer på det nåværende tidspunkt. Deltagerne er svært positive til konferansen i sin helhet og så mye som 93 prosent svarer at Helgeland Sparebank bør videreutvikle Drivkraftkonferansen til å bli den viktigste næringskonferansen på Helgeland. 54 prosent er meget fornøyd med årets konferanse og 46 prosent er fornøyd.

Råd, felles prosjekt og felles identitet
Ranaregionen Næringsforening utfordrer Helgeland Sparebank til å være en pådriver for en felles visjon for hele Helgeland, og ønsker seg flere regionale midler til utvikling, samt en tydeligere rolle. Rimer får støtte fra John Arne Warholm i Brønnøysund Næringsforening:

– Det er for mange som sier: Hvis det ikke skjer i vår kommune, melder vi oss ut – dette kan lokalbanken utfordre på. Det finnes for mye motstand, og den motstanden må vi ta livet av.

– Det finnes mange gode kokker, men vi trenger en hovmester, sier Stig Størra i Helgeland Regionråd.

Alstahaug Næringsforening framholdt at det er mange saker som vi skal være uenige om, men at det ikke hindrer oss i å finne gode fellesprosjekt.

Publikum fikk æren av å bli nærmere kjent med Nora Konstanse som nylig har mottatt pris fra Helgeland Sparebank og Verket Musikkfestival i deres felles fond «StøtteVerket». Prisen har til hensikt å utvikle musikktalenter og den kreative næringen på Helgeland. Nora Konstanse hadde følgende erkjennelse fra scena: – Tidligere ville jeg svart at jeg var fra Sandnessjøen, men nå ville jeg svart at jeg både er fra Sandnessjøen og Helgeland.

Nora Konstanse har vunnet førstepremie i StøtteVerket fra Verket og Helgeland Sparebank, og fortalte om sin reise i identitet. Der hun tidligere alltid sa hun var fra Sandnessjøen, titulerer hun seg selv nå også som helgelending.

Vil være en større pådriver for samarbeid på Helgeland

–Helgeland Sparebank er i kraft av sin størrelse og vår visjon, en naturlig aktør for å fremme samarbeid på Helgeland. Dette vil vi utvikle i vårt drivkraftkonsept og gjennom den årlige Drivkraftkonferansen, sier administrerende direktør Hanne J. Nordgaard.

Meld deg på Drivkraftkonferansen her

Med dette budskapet inviterte lokalbanken næringsliv og regionråd til en debatt om hvilke muligheter som ligger i bedre samarbeid, og hvordan Helgeland Sparebank best kan bidra.  

Foran f.v. adm.dir. Hanne J. Nordgaard i Helgeland Sparebank og markedssjef Majken Hauknes, Helgeland Sparebank, Trine Rimer, Rana næringsforening (t.h), Morten Rudi Havnafestivalen (bakover t.h.), Maiken Johansen, festivalsjef Verket, daglig leder Helgeland Regionråd, Stig Sørra. Nestleder Alstahaug næringsforening, Odd Petter Olderskog Leknes (midten bak), Geir Voldsund, bedriftsmarkedssjef i Helgeland Sparebank og Bjørn Larsen, Vefsn næringsforening. Anne Berit Tilrem (foran t.v.), John Arne Warholm, Brønnøy næringsforening, Harald Carlsen, Havnafestivalen. Foto: Jill-Mari Erichsen

Bedre enn sitt rykte
Stig Sørra i Helgeland regionråd minnet om at det er lov å være stolt av seg selv uten å rakke ned på andre, og framhevet at det er mange eksempler på at Helgeland samarbeider godt, for eksempel arbeidet om felles transportplaner. Dessuten poengterte han at saker om sykehus og flyplass uansett ikke bestemmes lokalt. Like fullt er det gjengs oppfatning at de fleste poengene tas på hjemmebane, og at hverdagen krever intens jobbing på de nærmeste sakene, og at det blir for liten tid til å samarbeide og tenke helhetlig.

– Det har aldri vært bedre på Helgeland enn nå, og næringslivet tenker i stadig større grad felles investeringer og drift og ikke minst deling av kunnskap. Men det er viktig at de riktige ressurspersonene møtes og blir kjent, slik at næringsmagi kan oppstå, mener bedriftsmarkedssjef for Mo i Rana Geir Voldsund. Han får støtte fra panelet, som dessuten trekker fram viktigheten av utvikling av gründere. Bjørn Larsen i Mosjøen og omegn næringsforening framhever viktigheten av å møtes og bygge tillit mellom aktørene

–Vi må bli bedre kjent, lære å stole på hverandre og ikke minst være rause, sier Bjørn Larsen, som mener at Drivkraftkonferansen er et bra eksempel på en viktig møteplass.

Råd til banken
Ranaregionen Næringsforening utfordrer Helgeland Sparebank til å være en pådriver for en felles visjon for hele Helgeland, og ønsker seg flere regionale midler til utvikling, samt en tydeligere rolle. Rimer får støtte fra John Arne Warholm i Brønnøysund Næringsforening:

– Det er for mange som sier: Hvis det ikke skjer i vår kommune, melder vi oss ut – dette kan lokalbanken utfordre på. Det finnes for mye motstand, og den motstanden må vi ta livet av.

– Det finnes mange gode kokker, men vi trenger en hovmester, sier Stig Størra i Helgeland Regionråd.

Alstahaug Næringsforening framholdt at det er mange saker som vi skal være uenige om, men at det ikke hindrer å finne gode fellesprosjekt.

Bedret omdømme med festivalene
Verketfestivalen og Havna er eksempler fra næringslivet som samarbeider, men også konkurrerer. Festivalsjefene Maiken Johansen hos Verket og Morten Johansen hos Havna framhevet festivalenes rolle for å bidra til god omdømmebygging av Helgeland. Festivaler som annet næringsliv må være innovative for å overleve.

–Det å være unik er viktig, men en bardisk er en bardisk: Det gir reduserte kostnader å samarbeide om materiell og ressurser, og kanskje skal vi etablere en mer formell samarbeidsarena, spør Maiken Johansen.

Debatten om hvordan vi kan samarbeide bedre fortsetter på Drivkraftkonferansen i Mo i Rana 29. og 30. august. Drivkraftkonferansen er Helgeland Sparebank sin årlige næringskonferanse for å sikre vekst, innovasjon og samarbeid mellom offentlig og privat næringsliv. Årets konferanse har tittelen: Hvordan skape drivkraft for vekst på Helgeland, der vi søker svar spesielt innen teknologi, kunnskapsutvikling og endringsledelse.

– Det er avgjørende at offentlig og privat næringsliv på hele Helgeland ser verdien av sette av tid til å møtes og få faglig påfyll, og vi jobber for at det skal bli enkelt å transportere seg for de som er geografisk lengst unna. Siden konferansen er i Mo i Rana i år, har vi satt opp egen hurtigbåt som starter i Brønnøysund og kjører innom Herøy og Sandnesjøen, forklarer Hanne J. Nordgaard.

Meld deg på her

Kulturlivets venn og støttespiller

I flotte omgivelser i havna på Hemnesberget, treffer vi Rolf Einar Jensen. Han er 27 år, kommer fra Mo i Rana, og har nettopp tiltrådt som leder privatmarked i Helgeland Sparebank, med spesielt ansvar for områdene Rana, Hemnes, Lurøy og Nesna. Rolf Einar har i hovedsak sin bakgrunn fra idretten, og har studert i Tromsø. Han har 2 års erfaring fra Helgeland Sparebank, og tidligere 1 år fra SNN. Vi tok en uformell prat med ham om løst og fast i tilknytning til både Hemnesberget og Hemnesjazz.
Rolf Einar Jensen (foto: Rune Furuhatt)
Rolf Einar Jensen (foto: Rune Furuhatt)

Helgeland Sparebank har vært med Hemnes Jazzforum og Hemnesjazz helt siden starten for over 20 år siden. Er langsiktighet og stabilitet noe dere i Helgeland Sparebank ser på når man velger ut prosjekter for støtte/sponsing?
-Jeg er jo veldig fersk i dette enda, men rettesnoren til Helgeland Sparebank er å være en drivkraft for vekst. Vi er med på å dra opp aktører som ønsker å skape gode opplevelser i lokalmiljøet og gjøre Helgeland til et enda bedre sted å bo på. Jeg har et klart inntrykk av at det meste som skjer her på Hemnesberget og ellers i kommunen er tuftet på en solid dugnadsånd. Sett opp mot folketallet i kommunen er det nesten utrolig hvor mye som skjer her, både av festivaler, musikk, idrett og annen kultur. I tillegg blir jo dette i stor grad realisert kun på dugnad, med kanskje over hundre frivillige i stort og smått, og det er viktig for en aktør som Helgeland Sparebank. At man beviser år etter år at man får det til, at publikum strømmer til, og at det engasjerer både arrangører og tilreisende, bidrar i enda større grad til at man får lyst til å være med som støttespiller. Vi ser jo også at slike arrangementer og «fellesløft» er med på å stimulere bolysten på stedet, og det er også en viktig faktor for oss i Helgeland Sparebank.

Vi lurte også på hva som blir viktig for Helgeland Sparebank etter hvert som banktjenestene blir stadig mer digitalisert, og lokale kontor og tjenester blir borte?
– Dette er ei evig utfordring, og særlig med tanke på hvor fort utviklinga har gått og stadig går. Fra at de fleste for 20-30 år siden gikk i banken for å hente ut lønna si, til at det i dag snart er bare store, sentrale bankkontorer igjen. Dette henger jo sammen med at man i dag kan utføre det aller meste på nett, og kunden forventer gode løsninger og raske svar. Dette skaper selvsagt utfordringer for de generasjonene som ikke er vokst opp med iPad og data og mobiltelefoner der man kan gjøre det meste. Dette er en vanskelig situasjon for bankene, og kanskje særlig for sånne som Helgeland Sparebank, som er en lokalbank. Skal man tilby det kunden i alle alderssegmenter forventer,  og være konkurransedyktig opp mot nasjonale og internasjonale aktører, så må vi alle utvikle oss i en digital retning. Like fullt er Helgeland Sparebank lokalbanken som har kunnskapen om livene vi lever her og vil derfor alltid være rådgiverbanken. Å være kompetente rådgivere i alle livsfaser for folk innen bank, forsikring og sparing er det viktigste for kunden, og for oss. At det kommer reaksjoner på at det blir færre kontorer, skjønner vi i Helgeland Sparebank veldig godt. Vår viktigste oppgave er å sørge for å ha gode systemer, slik at kundene kan få utført det de trenger på en enklest mulig måte. Helgeland Sparebank ønsker å fortsette å være lokalbanken som er lokalt eid og som gir av sitt overskudd kun til denne regionen. Hvis vi skal kunne fortsette å være det, med de forventninger, krav og konkurranse som er i markedet, ja – da har vi ikke mulighet til å ha lokalkontor i hver kommune.

– Hvor viktig blir det da for Helgeland Sparebank å være synlig også på mindre steder?
– Etter at banken ble lagt ned på Hemnesberget er det nok enda viktigere å være synlig overfor de som bor på stedet. Helgeland Sparebank er en drivkraft for vekst i alle Helgelands 18 kommuner, ikke minst Hemnes. Den verdiskapingen lokalbanken bidrar til er noe av det som vi må bli flinkere til å fortelle til våre kunder – og framtidige kunder på Helgeland.

Det at mange velger lokalt, er det som gir oss vår kraft til å kunne være en støttespiller for Hemnesjazz og andre slike arrangementer, både innen idrett, kultur og forskning. Det lokale blir bare enda viktigere, når utviklinga er som den er med digitalisering av tjenester.  Vi vet at konkurransen fra både nasjonale og internasjonale aktører blir stadig sterkere – uten at de gir noe tilbake til vår region. Engasjementet og bidragene Helgeland Sparebank gir til Helgeland, mener jeg ingen andre aktører kan måle seg med.

– Til sist da, Rolf Einar. Har du noen egne favoritter i programmet for årets Hemnesjazz?
– Sigvart Dagsland er jo veldig flink! Ellers må jeg vel kanskje si DJ Hywaka, i og med at jeg ikke har hørt om noen av de andre her på lista. Men jeg skal gi de en sjanse, og høre på dem i bilen på tur hjem til Mo i Rana!