Frostskader, død, glede og verdens høyeste konsert.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen nådde Mount Everest med saksofonen på ryggen og en majestetisk melodi i de frostskadede fingertuppene sine.

Håkon Skog Erlandsen på Mount Everest
Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. 16. mai nådde Håkon verdens høyeste fjelltopp, Mount Everest, hvor han ble den første i verden til å spille konsert.

Kl 18.00 ligger vi standby i «påsan» og venter på at noe skal skje. Det er uvær på oppover fjellet og mange av campene lider større sår som resultat av syklonen Fani. Men plutselig hører vi en gebrokken røst; ‘’Come on, guys, briefing!’’. Det var Pasang som hadde funnet et lite vindu for et toppstøt. Kjente spenningen i kroppen stige da vi satte oss ned i messeteltet. Vi blir informert om at morgenen 16. mai var lite knapt vindu hvor vi kunne prøve oss på toppen. Det er knappe 4 dager til, og vi må begynne å gå om noen få timer. Det vil også resultere i at vi ikke får noen hviledager til toppen, noe som er svært krevende. Men sporty som vi er, tok vi fram storsekkene for å pakke til toppstøt mot selveste Mount Everest. Det er med iver og frykt vi gjør oss klare til å flytte oss opp mot de ekstreme høyder. Første etappe skal ta oss fra basecamp opp til Camp 2. Fra 5364 moh. til 6400 moh., over en strekning på 9 km. Da må vi nok en gang bevege oss gjennom Khumbu Icefall. Og det første vi legger merke til er at bare på de få dagene vi har hold oss i ro siden rotasjon, så har nesten hele ruten i isfallet blitt endret av smelting. I teorien skulle vi være uthvilt nå og klare for å trø på helt til toppen. Men vi kjenner ganske fort at restitusjon så høyt oppe tar veldig lang tid – marsjen til camp 2, som skulle ta 8 timer, tar nesten 11.

Gjennom isfallet er det nok en gang over bresprekker med skjøre aluminiumsstiger. I og med at dette er en av de første vær-lukene i sesongen, er det lite folk opp fjellet. En av de største utfordringene på Everest er når veldig mange prøver seg på toppen samlet. Da blir køene lange og problemene flere. Når det bor nesten 1000 personer i basecamp er muligheten for akkurat dette stor. Derfor ble vår avgjørelse om å gå tidlig veldig viktig. Når camp 2 nås, kjenner vi hvorfor det er lurt med en hviledag i camp 2, vi er slitne og relativt dehydrert. Men det skal være litt hardt… Og dag nr 3 setter vi snuten mot å gå rett til camp 3.

Ca midt i Lhotse-veggen ligger camp 3. Det er få telt, da en ofte i disse campene ligger opp til 4 stk i 2-manns telt. Men det er fryktelig vakkert her. I teltåpningen på 7400 moh. speiler en utsikt ned på omringende toppen på 7000 moh.. Og her er det flere åpenbaringer. For første gang får vi tilgang til oksygen. En seriøst nødvendighet for å operere trygt i slike høyder. For å informere om konseptet ‘’Everest uten oksygen’’, så skal det sies at 151 personer har klart dette. Og når statistikken sier over 50% sjanse for død, er det liten skam i å supe 1 liter O2 i timen for å unngå det. Tror vel at de fleste som prøver uten O2 heller ikke har en saksofon i sekken og nynner iherdig på musikkteori oppover «lia». Med eller uten ekstra gass, sliter mange med å sove i camp 3. Det kan sette ferden opp til camp 4 i risiko. Men Erlandsen, han sov som en stein i 9 timer før nesa skulle opp mot dødssonen.

Vi står opp kl. 04:00 for å starte marsjen mot camp 4. Den ligger på 8000 moh., og det er her ting begynner å skje. Med oksygen over nese og munn er det heller ingen dans på roser opp siste del av Lhotse-veggen. Det går tregt, og vi bruker 9 timer på 600 høydemeter. Men gjennomsnittlig er ikke det sakte. Vi passerer det internasjonale mangfold opp siste del i «mennesklig klima». Når vi omsider kommer til camp 4, er det første gang i dødssonen. Fra 8000 moh. og opp, er det så liten tilgang til oksygen at kroppen brytes ned. Muskler og skjelett mister masse og tetthet, og det bli bare hardere og hardere å overleve. Det er derfor camp 4 sjeldent brukes til annet enn en rasteplass for hydrering og inntak av mat. Vi kom opp ca 14.00 og har som mål å gå videre til toppen samme dag.

Håkon på Camp 4 – 8000 moh. – i den såkalte dødssonen av Mount Everest. Her er det så liten tilgang til oksygen at kroppen sakte brytes ned.

Allerede kl. 19.15 samme dag ser vi de første lysene starte å røre seg mot toppen. Vi er lette til fots, og holder roen til kl. 21 for å ikke risikere å komme opp alt for lenge før soloppgang. Etter et heroisk forsøk på en Real Turmat, starter vi som et av de siste lagene mot toppen. Det er omlag 50 stk som prøver seg denne natten. De første 5 timene er preget av svært dårlig vær. -35c og vind opp til storm i kastene. Et lett snøfall dras opp av en hard vind fra vest, som pisker på øynene i mørket. En på laget vårt får svært irriterte øyne, og ender senere opp med å miste mesteparten av synet på toppen. Når pausen var så kort i camp 4 merker jeg at jeg har et lite problem. Skoen er fortsatt svett fra turen fra camp 3. Noe som gjør at jeg fryser noe voldsomt på føttene. Jeg mister følelsen fra ankelen og ned, og prøver å holde meg til et system som gjør at jeg berger foten. Annenhver time stopper jeg i 5 min å svinger blod i foten. Da vet jeg at vevet redder seg fra frostskader. Når en del av kroppen begynner å fryse voldsomt, mister en fort kjernetemperaturen, og resten av kroppen sliter. Jeg var seriøst kald på hender og føtter fra time to og opp til toppen. Været var såpass ekstremt av det tillot ikke å ordne problemet permanent.

Rundt kl. 05:30 den 16. mai kom vi opp til South Summit. Fra der ser vi bortover en tynn travers bort til toppen av Mount Everest. Stien derfra heter Hillary Step, og er særdeles smal fjellrygg med 2400 meter ned på vest-siden og 4000 meter rett ned på øst-siden. Der følger vi et tau som sikring i omlag 500 meter før vi klatrer opp de siste meterne til toppen. Det er på dette tidspunktet at det synker inn, jeg kommer til å klare det. Da jeg ankommer 8848 moh. blir jeg helt tom. Jeg er vanvittig sliten, tørst, sulten, glad, redd, kald og overveldet. Utsikten er umulig å beskrive med ord, jeg trenger musikk… Jeg ser ned på Tibet, Nepal og langt inn i Kina. Så lang øyet kan se, er det fjelltoppen så høye som 8500 moh.. I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen.

– I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen, forteller Håkon. 

Selv om utsikten er en av de fineste på kloden, er det ikke helt gunstig å være på toppen så lenge. Jeg skal spille saksofon og ta bilder. Øvelser som vi fort vil få gjennomført, i tilfellet det skulle skje noe. Etter 5 minutter med iherdig OL-floke, kjenner jeg noe blod både i fingrer og føtter. Jeg bestemmer meg for å pakke opp saksofonen og gi dette et forsøk. De siste timene har jeg nynnet en melodi om Everest som reflekterer over slit, skader, glede og hat. Jeg tar av meg oksygenmasken for å gjøre meg klar. Luften jeg trekker ned i lungene er iskald og uten næring. Jeg blir øyeblikkelig svimmel uten supplementet jeg har levd med de siste 24 timene. I et svakt øyeblikk tar jeg på saksofonen uten hansker, et metallstykke i iskaldt vær. Jeg trekker hendene til meg og ser at 2 fingertupper får umiddelbart frostskader. Heldigvis bare helt ytterst på huden. Jeg må bruke 5 ekstra minutter til å varme opp hendene under armhulene i dundressen. Jeg kjenner ingenting fra håndleddet og ut til tuppene. Men jeg er fast bestemt på å få til dette, i alle fall gi det et reelt forsøk. De første sekundene jeg blåser, skjer det ingen ting. Hører bare lyden av tom luft gjennom instrumentet. Jeg begynner å stresse, adrenalinet gir meg litt mer styrke, og etter hver kommer den en silende lyd. Melodien av Mount Everest kommer frem. På opptaket høres den kanskje simpel ut, men i mitt hode er det en majestetisk melodi med et storslått orkester bak. Når jeg kommer til Norge skal dette arrangeres ut slik at alle kan høre lyden av hva jeg fikk oppleve opp til verdens tak.

Jeg har med meg fem kameraer til toppen. Fire av de fryser og jeg kan kun bruke ett. Min sherpa hjelper meg å filme konserten og ta bilder av flagg. Etter ca 45 minutter på toppen er det på tide å komme seg ned, før oksygenet tar slutt. Egentlig så er hele turen ned til camp 4 igjen, relativt ok. Ingen større problemer, annet enn at det er svært tungt. Da vi ankommer campen igjen, sluker jeg litt vann før jeg slokner. Det er mye vind, og den lille værluken vi hadde på å nå toppen er på tur over. Total 36 stk nådde toppen den dagen, som i sammenhengen med 1000 klatrere er ganske lite. Etter noen timer med avslapping viste Everest hva det er i stand til. Pasang stikker hodet inn i teltet, med tårer i øynene forstår vi fort at noe er galt. Vinden river I teltduken da vi prøver å komme oss ut for å se hva som skjer. Han har akkurat vært oppe på 8400 moh., for andre gang i dag. I et redningsoppdrag prøvde han og noen andre sherpaer iherdig å redde to personer som hadde falt om. De var så slitne at de ikke klarte å gå. Etter flere timer behandling med drikke og ekstra oksygen, hadde de kommet ned til camp 4. Det var kinesiske og indiske klienter fra et annet selskap som hadde blitt tatt av uværet. Den kinesiske klienter kom seg til hektene innen rimelig tid, men dessverre så døde den indiske. Han frøs ihjel i løpet av natten, i et telt rett i nærheten av mitt.

Litt i sjokk trør vi ned til camp 2 dagen etter toppstøt. For oss går ferden ned relativt greit, men vi går forbi mange personer som sitter stumme av utmattelse i Lhotse veggen på tur ned. For de fleste går dette bra, men vi får også høre om en annen person som dessverre er blitt borte ila. natten. En ire med gravid kone i hjemlandet har fått høydesyke på vei ned fjellet og blitt borte. Ingen finner han, men han antas å være død. Noe som vi senere får bekreftet. 50 personer startet, 36 kom til toppen og 2 døde. En statistikk jeg ikke helt klarer å ta inn over meg. Men med helgelandsk bakgrunn og erfaring fra nord, klarte jeg meg fint. Jeg fikk gjennomført verdens første konsert på toppen. Jeg sliter med blodomløpet i føttene og går så og si uten følelse i hender og føtter på tur ned. I camp 2 ser jeg over kroppen. Jeg teller 6 fingre og 4 tær uten følelse, samt frostskade på stortåen på venstre fot. Heldigvis ser alt ut til å gå over, og jeg kan starte min reise hjem. Med enda en av «The Seven Summits» I ryggsekken. Nå tenker jeg det skal smake med en pils.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.

 


Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Les del 4: «King Kong» på 7000 moh.

4 thoughts on “Frostskader, død, glede og verdens høyeste konsert.

  1. En nifs og god fortelling–tenk at du har klart det.
    Håper jeg får hilse på en gang du er innom Tromsø eller anna sted du spiller..Har slått meg til ro her og trives..

  2. Fantastisk å lese! Du e en tøffing!
    Blir Spennede å følge resten av opplegget!
    Håper du kommer med foredrag heime på Mo 😄
    Lykke til videre 💪🏻

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *