Frostskader, død, glede og verdens høyeste konsert.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen nådde Mount Everest med saksofonen på ryggen og en majestetisk melodi i de frostskadede fingertuppene sine.

Håkon Skog Erlandsen på Mount Everest
Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. 16. mai nådde Håkon verdens høyeste fjelltopp, Mount Everest, hvor han ble den første i verden til å spille konsert.

Kl 18.00 ligger vi standby i «påsan» og venter på at noe skal skje. Det er uvær på oppover fjellet og mange av campene lider større sår som resultat av syklonen Fani. Men plutselig hører vi en gebrokken røst; ‘’Come on, guys, briefing!’’. Det var Pasang som hadde funnet et lite vindu for et toppstøt. Kjente spenningen i kroppen stige da vi satte oss ned i messeteltet. Vi blir informert om at morgenen 16. mai var lite knapt vindu hvor vi kunne prøve oss på toppen. Det er knappe 4 dager til, og vi må begynne å gå om noen få timer. Det vil også resultere i at vi ikke får noen hviledager til toppen, noe som er svært krevende. Men sporty som vi er, tok vi fram storsekkene for å pakke til toppstøt mot selveste Mount Everest. Det er med iver og frykt vi gjør oss klare til å flytte oss opp mot de ekstreme høyder. Første etappe skal ta oss fra basecamp opp til Camp 2. Fra 5364 moh. til 6400 moh., over en strekning på 9 km. Da må vi nok en gang bevege oss gjennom Khumbu Icefall. Og det første vi legger merke til er at bare på de få dagene vi har hold oss i ro siden rotasjon, så har nesten hele ruten i isfallet blitt endret av smelting. I teorien skulle vi være uthvilt nå og klare for å trø på helt til toppen. Men vi kjenner ganske fort at restitusjon så høyt oppe tar veldig lang tid – marsjen til camp 2, som skulle ta 8 timer, tar nesten 11.

Gjennom isfallet er det nok en gang over bresprekker med skjøre aluminiumsstiger. I og med at dette er en av de første vær-lukene i sesongen, er det lite folk opp fjellet. En av de største utfordringene på Everest er når veldig mange prøver seg på toppen samlet. Da blir køene lange og problemene flere. Når det bor nesten 1000 personer i basecamp er muligheten for akkurat dette stor. Derfor ble vår avgjørelse om å gå tidlig veldig viktig. Når camp 2 nås, kjenner vi hvorfor det er lurt med en hviledag i camp 2, vi er slitne og relativt dehydrert. Men det skal være litt hardt… Og dag nr 3 setter vi snuten mot å gå rett til camp 3.

Ca midt i Lhotse-veggen ligger camp 3. Det er få telt, da en ofte i disse campene ligger opp til 4 stk i 2-manns telt. Men det er fryktelig vakkert her. I teltåpningen på 7400 moh. speiler en utsikt ned på omringende toppen på 7000 moh.. Og her er det flere åpenbaringer. For første gang får vi tilgang til oksygen. En seriøst nødvendighet for å operere trygt i slike høyder. For å informere om konseptet ‘’Everest uten oksygen’’, så skal det sies at 151 personer har klart dette. Og når statistikken sier over 50% sjanse for død, er det liten skam i å supe 1 liter O2 i timen for å unngå det. Tror vel at de fleste som prøver uten O2 heller ikke har en saksofon i sekken og nynner iherdig på musikkteori oppover «lia». Med eller uten ekstra gass, sliter mange med å sove i camp 3. Det kan sette ferden opp til camp 4 i risiko. Men Erlandsen, han sov som en stein i 9 timer før nesa skulle opp mot dødssonen.

Vi står opp kl. 04:00 for å starte marsjen mot camp 4. Den ligger på 8000 moh., og det er her ting begynner å skje. Med oksygen over nese og munn er det heller ingen dans på roser opp siste del av Lhotse-veggen. Det går tregt, og vi bruker 9 timer på 600 høydemeter. Men gjennomsnittlig er ikke det sakte. Vi passerer det internasjonale mangfold opp siste del i «mennesklig klima». Når vi omsider kommer til camp 4, er det første gang i dødssonen. Fra 8000 moh. og opp, er det så liten tilgang til oksygen at kroppen brytes ned. Muskler og skjelett mister masse og tetthet, og det bli bare hardere og hardere å overleve. Det er derfor camp 4 sjeldent brukes til annet enn en rasteplass for hydrering og inntak av mat. Vi kom opp ca 14.00 og har som mål å gå videre til toppen samme dag.

Håkon på Camp 4 – 8000 moh. – i den såkalte dødssonen av Mount Everest. Her er det så liten tilgang til oksygen at kroppen sakte brytes ned.

Allerede kl. 19.15 samme dag ser vi de første lysene starte å røre seg mot toppen. Vi er lette til fots, og holder roen til kl. 21 for å ikke risikere å komme opp alt for lenge før soloppgang. Etter et heroisk forsøk på en Real Turmat, starter vi som et av de siste lagene mot toppen. Det er omlag 50 stk som prøver seg denne natten. De første 5 timene er preget av svært dårlig vær. -35c og vind opp til storm i kastene. Et lett snøfall dras opp av en hard vind fra vest, som pisker på øynene i mørket. En på laget vårt får svært irriterte øyne, og ender senere opp med å miste mesteparten av synet på toppen. Når pausen var så kort i camp 4 merker jeg at jeg har et lite problem. Skoen er fortsatt svett fra turen fra camp 3. Noe som gjør at jeg fryser noe voldsomt på føttene. Jeg mister følelsen fra ankelen og ned, og prøver å holde meg til et system som gjør at jeg berger foten. Annenhver time stopper jeg i 5 min å svinger blod i foten. Da vet jeg at vevet redder seg fra frostskader. Når en del av kroppen begynner å fryse voldsomt, mister en fort kjernetemperaturen, og resten av kroppen sliter. Jeg var seriøst kald på hender og føtter fra time to og opp til toppen. Været var såpass ekstremt av det tillot ikke å ordne problemet permanent.

Rundt kl. 05:30 den 16. mai kom vi opp til South Summit. Fra der ser vi bortover en tynn travers bort til toppen av Mount Everest. Stien derfra heter Hillary Step, og er særdeles smal fjellrygg med 2400 meter ned på vest-siden og 4000 meter rett ned på øst-siden. Der følger vi et tau som sikring i omlag 500 meter før vi klatrer opp de siste meterne til toppen. Det er på dette tidspunktet at det synker inn, jeg kommer til å klare det. Da jeg ankommer 8848 moh. blir jeg helt tom. Jeg er vanvittig sliten, tørst, sulten, glad, redd, kald og overveldet. Utsikten er umulig å beskrive med ord, jeg trenger musikk… Jeg ser ned på Tibet, Nepal og langt inn i Kina. Så lang øyet kan se, er det fjelltoppen så høye som 8500 moh.. I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen.

– I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen, forteller Håkon. 

Selv om utsikten er en av de fineste på kloden, er det ikke helt gunstig å være på toppen så lenge. Jeg skal spille saksofon og ta bilder. Øvelser som vi fort vil få gjennomført, i tilfellet det skulle skje noe. Etter 5 minutter med iherdig OL-floke, kjenner jeg noe blod både i fingrer og føtter. Jeg bestemmer meg for å pakke opp saksofonen og gi dette et forsøk. De siste timene har jeg nynnet en melodi om Everest som reflekterer over slit, skader, glede og hat. Jeg tar av meg oksygenmasken for å gjøre meg klar. Luften jeg trekker ned i lungene er iskald og uten næring. Jeg blir øyeblikkelig svimmel uten supplementet jeg har levd med de siste 24 timene. I et svakt øyeblikk tar jeg på saksofonen uten hansker, et metallstykke i iskaldt vær. Jeg trekker hendene til meg og ser at 2 fingertupper får umiddelbart frostskader. Heldigvis bare helt ytterst på huden. Jeg må bruke 5 ekstra minutter til å varme opp hendene under armhulene i dundressen. Jeg kjenner ingenting fra håndleddet og ut til tuppene. Men jeg er fast bestemt på å få til dette, i alle fall gi det et reelt forsøk. De første sekundene jeg blåser, skjer det ingen ting. Hører bare lyden av tom luft gjennom instrumentet. Jeg begynner å stresse, adrenalinet gir meg litt mer styrke, og etter hver kommer den en silende lyd. Melodien av Mount Everest kommer frem. På opptaket høres den kanskje simpel ut, men i mitt hode er det en majestetisk melodi med et storslått orkester bak. Når jeg kommer til Norge skal dette arrangeres ut slik at alle kan høre lyden av hva jeg fikk oppleve opp til verdens tak.

Jeg har med meg fem kameraer til toppen. Fire av de fryser og jeg kan kun bruke ett. Min sherpa hjelper meg å filme konserten og ta bilder av flagg. Etter ca 45 minutter på toppen er det på tide å komme seg ned, før oksygenet tar slutt. Egentlig så er hele turen ned til camp 4 igjen, relativt ok. Ingen større problemer, annet enn at det er svært tungt. Da vi ankommer campen igjen, sluker jeg litt vann før jeg slokner. Det er mye vind, og den lille værluken vi hadde på å nå toppen er på tur over. Total 36 stk nådde toppen den dagen, som i sammenhengen med 1000 klatrere er ganske lite. Etter noen timer med avslapping viste Everest hva det er i stand til. Pasang stikker hodet inn i teltet, med tårer i øynene forstår vi fort at noe er galt. Vinden river I teltduken da vi prøver å komme oss ut for å se hva som skjer. Han har akkurat vært oppe på 8400 moh., for andre gang i dag. I et redningsoppdrag prøvde han og noen andre sherpaer iherdig å redde to personer som hadde falt om. De var så slitne at de ikke klarte å gå. Etter flere timer behandling med drikke og ekstra oksygen, hadde de kommet ned til camp 4. Det var kinesiske og indiske klienter fra et annet selskap som hadde blitt tatt av uværet. Den kinesiske klienter kom seg til hektene innen rimelig tid, men dessverre så døde den indiske. Han frøs ihjel i løpet av natten, i et telt rett i nærheten av mitt.

Litt i sjokk trør vi ned til camp 2 dagen etter toppstøt. For oss går ferden ned relativt greit, men vi går forbi mange personer som sitter stumme av utmattelse i Lhotse veggen på tur ned. For de fleste går dette bra, men vi får også høre om en annen person som dessverre er blitt borte ila. natten. En ire med gravid kone i hjemlandet har fått høydesyke på vei ned fjellet og blitt borte. Ingen finner han, men han antas å være død. Noe som vi senere får bekreftet. 50 personer startet, 36 kom til toppen og 2 døde. En statistikk jeg ikke helt klarer å ta inn over meg. Men med helgelandsk bakgrunn og erfaring fra nord, klarte jeg meg fint. Jeg fikk gjennomført verdens første konsert på toppen. Jeg sliter med blodomløpet i føttene og går så og si uten følelse i hender og føtter på tur ned. I camp 2 ser jeg over kroppen. Jeg teller 6 fingre og 4 tær uten følelse, samt frostskade på stortåen på venstre fot. Heldigvis ser alt ut til å gå over, og jeg kan starte min reise hjem. Med enda en av «The Seven Summits» I ryggsekken. Nå tenker jeg det skal smake med en pils.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.

 


Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Les del 4: «King Kong» på 7000 moh.

Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Håkon Skog Erlandsen skildrer en spektakulær andreetappe mot verdens tak – Mount Everest. 

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Håkon W. Skog Erlandsen
HELGELENDING: Håkon W. Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

Dag 1 – Kathmandu

Jeg landet i Kathmandu litt over kl. 14.00. Litt småstiv i føttene, men glad, gikk jeg inn på Kathmandu international. Jeg viste at jeg måtte ordne visum, men lite hadde forberedt meg på at teknologi fra tidlig 90-tall skulle lede meg gjennom 2 timer med kø og forvirring. Men med godt mot går alt bra, og jeg surfet så gjennom grønn bane i tollen som om jeg ikke hadde noe å skjule. For lite viste jeg at dronen som lå i baggen min ville satt meg direkte i fengsel med kausjon på USD 22.000. Men med et uskyldig smil fra Helgelandskysten var dette ingen problem, og jeg nynnet meg ut av tollen og flyplassen til parkeringsplassen. Der ble jeg hentet av en mann med navnet Lakpa Sherpa som kjørte meg til et hotell midt i Kathmandus travle smågater. Etter noen timer med kaffe og «sjitprat» kom det en mann på ca 165 cm inn døra. Med sigg i hånda og relativt firkantede briller tok jeg han for å være alt annet en min ekspedisjonsleder. Han introduserte seg som Pasang Tenzing Sherpa og er personen som skal peke meg i retningen mot verdens høyeste fjell. For der har han vært 9 ganger. Etter noen få minutter med prat og en nøye gjennomgang av utstyr, var det liten tvil om at denne karen har kompetansen jeg trenger. Han er født i Himalaya og har lekt i dette dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

SHERPA: Det vanker liten tvil om at Pasang Tenzing Sherpa vet hva han gjør. Han er født i Himalaya og har lekt i det dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

Dag 2 – Lukla, verdens farligste flyplass.

Jeg spiste frokost med Pasang, og vi drøftet de ca 60 dagene fremfor oss. Vi pakket baggene og hoppet inn i en minibuss fra 1972. Med hjertet i halsen kjørte vi 5 timer gjennom landsbygda utenfor hovedstaden til en liten flyplass i Mantali. Etter verdens dårligste sikkerhetskontroll (som i; «ja, du ser snill nok ut, neste!») kom vi ut på et jorde å hvor et fly med plass til 12 personer skulle fly oss til Lukla, som er kjent for å være verdens farligste flyplass.

LUKLA: Flystripen i er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter.

Etter 30 min i et uisolert flyskrog gjorde vi oss klare til landing. Flystripen i Lukla er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter. Med hjerte enda høyere opp i halsen kjente vi hjulene traff stripen, og etter noen intense sekunder med bremsing hørte vi piloten si: «ladies and gentlemen, welcome to Lukla». Et fullsatt fly pustet lettet ut og gikk ut av flyet til en spektaulær utsikt i byen ved foten av Himalaya. Vi startet så å gå ruten på ca 50km som skal ta os til Mt. Everest base camp. Og landskapet er lamslående. Etter noen timer nådde vi en liten by kalt Phakding hvor vi tok vår første overnatting på pilgrimsferden mot verdens tak. For å sette Lukla i perspektiv ble vi informert om at en ulykke skjedde 2 dager etter vi landet på flyplassen, hvor et fly ikke klarte landingen og 2 personer omkom.

Dag 3 – Namche Bazar

Vi våknet på 2500 moh. i Phakding og ladet opp til en 6 timers marsj med stor frokost og rikelig med kaffe. Dagens etappe skulle ta oss opp til 3400 moh. til Nepals mest karakteristiske fjellby. Etter en nydelig tur over høye hengbroer ved foten av massive fjell kom vi omsider til Namche Bazar. Et spektakulært tettsted bygd av stein. Denne fjellbyen er kjent for å være sherpaenes hovedstad.

SHERPAENES HOVEDSTAD: Håkon W. Skog Erlandsen med fjellbyen Namche Bazar i bakgrunnen.

Biler finnes så klart ikke her, og byen er kun tilgjengelig til fots eller helikopter. Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen. 

SPREK: Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen
100 KILO: Vi ser sherpaer bære opp mot 100 kilo helt fra Lukla til base camp, med bare en tynn reim som går over panna.

Uansett hvor sprek jeg trodde jeg var, føler jeg meg nå ikke annet en bleikfeit og slapp. Men etter en lett salat og litt vann er selvtilliten tilbake, og jeg er klar til en dag akklimatisering i Namche Bazar.

Dag 4 – The View

Selv om 3400 moh. ikke er noe særlig høyde å skryte av, tar vi oss god tid opp til Mt. Everest base camp. Vårt mål er nettopp å bruke så lite energi som mulig oppover dalene i Himalaya. For, jo høyere opp en kommer jo lengre er restitusjonstiden. Så da er vårt mål å komme uanfektet opp til base camp, som ligger på 5300 moh.. Så da tok vi oss en rolig dag hvor vårt eneste mål var å gå opp til 3900 moh., hvor Pasang hadde en overraskelse. Etter 2 egg, loff og 3 kopper kaffe startet vi å gå opp en nydelig sherpatrapp, mot denne overraskelsen Pasang hadde. Etter en høyre-venstre av stien og gjennom et kratt, stoppet vi. «Snu deg», sa Pasang. Og jeg fikk se Mount Everest for første gang.

MEKTIG: Vi gikk omsider videre etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på.

Etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på, litt bilder og en real turmat, fortsatte vi noen meter til. Med utsikt direkte på Ama Dablam, kjent for å være et av verdens fineste fjell, fant vi «The Greene Village». Den vakre fjellandsbyen huser faktisk sherpaer med en nokså tydelig relasjon til Helgeland. Det er her disse myteomspunnede karakterene som har laget trapper i naturen på Helgeland holder til. Vi har vel alle spekulert på hvordan de tunge steinene har kommet til rette. Når jeg da ser med mitt blotte øye hvordan barn leker, unge løper og voksne jobber på 3900 moh., er det ikke rart de har kapasitet til å legge vakre sherpatrapper opp Øyfjellet og Rødøyløva.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp er nådd – med Frank Løke

Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Om jeg sier at jeg er på vei for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer om veien til toppen:

Håkon Skog Erlandsen
Håkon Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

«I skrivende stund sitter jeg på et fly på vei fra Bangkok til Kathmandu. Setene er dimensjonert for asiatisk gjennomsnittsstørrelse, og kneskålene presser svært i setet fremfor for en middels helgelending. Har akkurat betalt 672 USD (kr 5727) i overlast da kommunikasjon med Thai Lion Air ikke var helt optimal. Har faktisk vært på reise 21 dager allerede, og så langt har min reise rundt halve kloden vært nokså smertefri, så litt motgang smakte godt. Hvor har jeg så vært? Vel, etter litt gyldenbrun farge på huden kan det tyde på at jeg har vært noen dager på Hawaii. Og det stemmer, i 4 dager. Før det hadde jeg et opphold i Ecuador på 15 dager. I fare for at dette kan minne om starten på en ferieblogg, skal jeg avskrive det med en gang og fortelle hva dette handler om, da lite jeg nå skal gjennom har potensiale til å minne om charter.

Mitt navn er Håkon William Skog Erlandsen. Jeg er 29 år og kommer fra Mo i Rana.

Jeg startet med å spille piano i en alder av 5 år, men karrieren fikk en brå slutt da risikomomentet ble for meget da lokket på instrumentet med et uhell smalt over småfingrene. Prøvde meg da heller i skisporet, men satsingen endte på grunn av utviklet kuldeastma som begrenset oksygentilførselen, noe som satte sitt preg på resultatlistene og motivasjon. Det ble da naturlig å prøve seg på å mestre kunsten å spille saksofon, og begynte å spille i korps 11 år gammel. 18 år senere er det grunnen til at jeg sitter småforbannet i et trangt flysete på tur inn i Himalaya. Jeg er nå ute på mitt livs reise. Så, hvor skal jeg?

Om jeg sier at jeg er på tur for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker. Men når jeg sier at det faktisk er sant, forstår jeg at du tenker «ka i f…?!». Om 30 timer starter jeg en ukes lang marsj opp til basecamp av Mount Everest. Jeg skal opp til 5300 høydemeter å bo i 6-8 uker. Der skal jeg akklimatiseres slik at kroppen skal overleve et toppstøt 8848 meter over havet. Men… hvorfor?

Lite viste jeg at opplevelsen å spille konsert for nesten 300 mennesker rett under Helgelandsbukken skulle definere min karriere for fremtiden.

– Håkon W. Skog Erlandsen

For 3 år siden fikk jeg en telefon av en hyggelig dame i Meløy. Hun var på utkikk etter en musiker som kunne spille konsert på Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige turistforeningshytte. I og med at jeg da var aktiv innen triatlon, mente hun at jeg som jazzmusiker og idrettsutøver var skikket til dette stuntet. Dumsnill som jeg er, takket jeg ja, og pakket en sekk med anlegg, saksofon, mat, klær, aggregat og 50m slengledning.

EVENTYRLIG: En konsert i Tåkeheimen i 2015 var starten på eventyret for Håkon W. Skog Erlandsen.

Kombinasjonen av musikk og natur inspirerte meg til å utforske konseptet, noe som førte til at jeg startet et prosjekt i 2018. Jeg satte meg et mål om å gjennomføre en utfordring kalt «Seven Summits». Det går ut på å klatre det høyeste fjellet på hvert av kontinentene i verden. I tillegg til telt og Real Turmat, har jeg også saksofonen på ryggen, for jeg må jo spille konsert på toppene! 26. februar 2018, kl. 14:04 sto jeg på toppen av Aconcagua – det høyeste fjellet i Sør-Amerika.

FØRSTE TOPP: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Aconcagua, det høyeste fjellet i Sør-Amerika (6960 moh.)

I 7 minutter spilte jeg konsert 6962 meter over havet, noe som skulle bli verdens høyeste konsert. 7. Juni kl. 17:20 sto jeg som høyeste mann i Nord-Amerika i 6190 moh. og -42ºC med forfryse fingre og spilte konsert på Denali, også kjent som McKinley.

6190 MOH.: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Denali, også kjent som McKinley, i Nord-Amerika.

Fem måneder senere ble jeg som solbrent nordmann første person noen sinne til å spille konsert på toppen av Kilimanjaro i Afrika. Med 3/7 fjell ferskt i minnet skal jeg nå prøve å slå min egen rekord på Mount Everest, før jeg i løpet av 2019 bestiger toppen på de resterende kontinent kloden har å by på.

Å spille konsert på toppen av Everest har aldri før vært gjort. Ideen er kanskje så spinnvill at ingen har turt å prøve seg så langt. Vel, det skal en beskjeden «kørv» fra Ytteren prøve å endre. Med min bakgrunn som triatlet og musiker er det lite som tilsier at det er umulig. Det kommer til å bli hardt, men noen må prøve(Bilde 8). På HSB sin blogg kommer jeg til å skrive om min reise opp til toppen av Mount Everest, og nettsiden vil hyppig bli oppdatert med tekst, bilder og video fra min reise.

TOPP TRE: Solbrent helgelending på Kilimanjaro i Afrika – 5895 moh.

Selv om innledningen var noe uheldig, kommer det ikke til å bli noe mer debatt om flyplass og infrastruktur. Jeg vil her levere historier og materiale fra en av de mest spektakulære plassene i verden. Jeg kommer til å snakke om det å vandre i høyden, risiko, motivasjon, fysikk og andre faktorer som spiller inn i et slikt prosjekt. Om du har spørsmål om noe relatert til det jeg skriver om, så er det bare å sende meg en mail, så skal jeg prøve å svare på det. På linken under kan du se min lokasjon hvert minutt mot toppen. Jeg håper du vil være med på reisen mot verdens første konsert på Mount Everest. Stay tuned!»

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 2 av Håkons reise her: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp nådd – med Frank Løke