#Fjellpiken lever ut drømmen

– Han er en udugelig jakthund, men utrolig godt selskap, ler Elisabeth. Hun snakker om sin faste turkompis, Odin.

Elisabeth (25) prøvde seg på jusstudier i Bergen, men fant ganske fort ut at for å leve det livet hun ville ha, så måtte hun nordover igjen.


Saken er opprinnelig publisert av Heile Helgeland – et samarbeidsprosjekt med en helhetlig tilnærming til rekruttering. Bak satsingen står en rekke engasjerte bedrifter, offentlige virksomheter og kommuner – deriblant Lokalbanken på Helgeland. 


Noen kjenner henne kanskje som “fjellpiken” på Instagram. I løpet av kort tid har Elisabeth Kristin Målvatn fått over 16000 følgere. Her gir hun oss glimt fra sine eventyr på Helgeland, og du skal være en ganske innbitt sofagris for å ikke høre fjellet rope på deg når du tar del i den engasjerte friluftsjentas fantastiske opplevelser. Instagram-eventyret startet med at hun la ut et bilde av seg selv og en fisk.

– Jeg fikk overveldende mange likes, og siden har det bare blitt mer og mer.

Ikke ensom

Elisabeth kommer fra en familie av bønder, friluftsfolk og jegere. Hun vokste opp i Hemnes, henholdsvis hos faren på lille Målvatn fjellgård og hos moren øverst i Leirskardalen. Selv har Elisabeth kjøpt hus nederst i Leirskardalen hvor hun bor sammen med 3 år gamle Odin, en flat coated retriever. Om det er ensomt?

– Aldri. Hver eneste dag gjør jeg noe friluftsrelatert, og halvparten av turene går jeg alene. Jeg har gjerne med meg venninner, familie eller jaktkompiser, men er kresen på selskapet. Folk som klager over været, at det er for slitsomt, for kjedelig eller folk som ikke ser hvor vakker naturen er, vil jeg ikke ha med. Selv sjekker jeg aldri værmeldingen, og blir aldri skuffet, forteller Elisabeth.

Odin er likevel med uansett vær.

– Han er en udugelig jakthund, men utrolig godt selskap, ler Elisabeth.

I løpet av kort tid har Fjellpiken Elisabeth Kristin Målvatn fått over 15000 følgere av sin friluftsprofil på Instagram.

Hjem til utdanning og jobb

Etter videregående startet hun med jusstudier i Bergen, men etter kort tid fant Elisabeth ut at det ikke var noe for henne. På Mo hadde hun muligheten til å ta utdanning på høyskolenivå. Hun flyttet nordover igjen, og valgte sykepleierstudiene blant annet for å ha fleksibiliteten som følger med dette yrket.

– Jeg trives i jobben som sykepleier, og har muligheten til å ta vikarjobber på mange forskjellige steder slik at jeg kan sette sammen min egen jobbhverdag. Det passer meg veldig bra, for da har jeg muligheten til å dra til fjells når jeg vil. Mange omtaler friluftsliv som en hobby eller interesse, men for meg er det en livsstil.

Elisabeth jobber som sykepleier ved Helgelandssykehuset.

Unik natur

Hun brenner for Helgelandsnaturen som hun mener er unik.

– Jeg har jo røttene mine her. Mange skriver til meg at de misunner oss mulighetene vi har her. Helgeland er smalt, og vi har mange forskjellige jakt-, fiske- og friluftsområder på kyst og innland. Vi har alt. Midtvinters er jeg på isfiske, skitur og topptur. Når våren kommer fisker jeg sjøørret. Den er større her, det er mer av den og den er lettere å få. Det er helt sjukt her på Helgeland!, utbryter hun engasjert.

Hun forteller videre at det aller beste med Helgeland likevel er folket.

– De er så inkluderende. Man kan være seg selv her, og det er viktig for meg.

Høy puls

Når du snakker med Elisabeth er det ikke vanskelig å skjønne følelsene og engasjementet som ligger bak. Hun vet hva hun holder på med, og mangler ikke argumenter.

– Det er fint at folk vil vite og de må gjerne spørre hvorfor jeg gjør dette, sier hun og viser til en lang liste hun har lagt ut på Instagram hvor hun har forklart hvorfor hun jakter rev, og at det ikke er noen motsetning mellom å jakte på et dyr og å elske det.

Tror du alle har et jaktinstinkt?

– Ja. Eller, folk er jo forskjellige. Min bestemor tok livet av en rype i en snare en gang. Jeg tror hun angrer enda.

Hun får høy puls når hun snakker om jakt, forvaltning, rovdyr- og landbrukspolitikk, hun er inderlig imot å ødelegge den skjøre naturen vår med vindmøller, og hun forstår ikke folk som kan kjøpe kjøtt uten merket “Nyt Norge” og samtidig klandre henne for å jakte ville dyr som har levd hele sitt liv i fri natur.

– Da mener jeg man er ignorant.

For Elisabeth er friluftslivet frihet, tilfredsstillelse og en fullstendig tilstedeværelse i øyeblikket.

Røres til tårer

Elisabeth er glad hun ikke er politiker, da hun etter egen mening hisser seg for mye opp når det handler om disse temaene. Da tar hun heller en tur på fjellet. Kanskje aller helst hjemme, rundt Målvatnet.

– Jeg føler meg fri der. Innimellom kommer det øyeblikk – og du kjenner det igjen – når du kommer til et spesielt sted inne i deg selv. Det handler om å slite litt. Om å gå opp et fjell. Å prøve å få fisken til å bite. Å finne rypa. Når jeg når toppen, når fisken biter og jeg har tatt den rypa, da føler jeg en ekstrem glede. Det roer seg inne i meg, og den følelsen blir sittende. Det er frihet, tilfredsstillelse og en fullstendig tilstedeværelse i øyeblikket. Det er så vakkert at jeg noen ganger røres til tårer.

Les flere historier fra Heile Helgeland her. 

HELT HEKTA på Helgeland

Rolf Einar jensen
Tre år etter at han begynte som vikar, er Rolf Einar Jensen personmarkedssjef i Helgeland Sparebank avd. Mo i Rana.

Når du bestemmer deg for å bestige 100 fjelltopper på Helgeland på ett år, alle over 1.000 meter høye, har du definitivt blitt forelsket i din egen region.


Saken er opprinnelig publisert av Heile Helgeland – et samarbeidsprosjekt med en helhetlig tilnærming til rekruttering. Bak satsingen står en rekke engasjerte bedrifter, offentlige virksomheter og kommuner – deriblant Lokalbanken på Helgeland. 


– Ja, det kan nok beskrives som litt galskap, samtidig var det en fascinerende utfordring.

Rolf Einar Jensen (28) er bankmannen som til fulle har bestemt seg for å oppleve hele Helgeland.

Rolf Einar Jensen
TROSSER VÆR OG VIND: Rolf Einar Jensen stortrives i helgelandsnaturen. Her fanget inn i et klassisk øyeblikk hvor det – typisk nok – både er sol og regn samtidig.

MÅLRETTET SATSING

Men det begynte ikke der for en Alterneset-gutt som tidlig ble bitt av langrenns-basillen. Det handlet om trening, trening og atter trening. Om det rette skiparet, den rette strukturen, den rette innstillingen.

– Jeg levde i en boble. Langrenn betydde alt. Du ville hele tiden bli litt bedre, litt raskere. Det var det som drev deg frem når du skulle ut på en løpeøkt en regntung oktober-kveld.

Det var der Rolf Einar kom frem til sin personlige filosofi: – Jo mer du trener, jo bedre blir du.

Rolf Einar Jensen
TOPP-FRELST: – Det er en fantastisk følelse når du kommer til toppen av fjellet og kan skue ut over det magiske landskapet, sier Rolf Einar Jensen. Dette bildet er fra Stormdalsfjellene i Saltfjellet nasjonalpark.

1.000 TIMER I ÅRET

Dette innebar 1.000 timer i året og høydepunktet kom under NM i Harstad i 2015, med en åttendeplass på fem-mila med individuell start. 5:09,9 bak vinneren Eirik Brandsdal, men foran meget kjente navn som Eldar Rønning, Emil Iversen og Niklas Dyrhaug.

Så er det slik at det er tilfeldigheter og marginer som avgjør hvem som blir VM-stjerne eller ikke. Rolf Einar drømte aldri om en slik tittel, målet var kun å gjøre det så godt som mulig.

HJEM TIL HELGELAND

Parallelt med skisatsingen flyttet Rolf Einar til Tromsø for å ta en bachelor i økonomi og administrasjon. Og det ble også ett år i Sparebank 1 Nord-Norge i Ishavsbyen. Men det var noe som manglet.

– Du kan godt kalle det hjemlengsel. Det handlet om familie, venner, tilhørighet.

Så i 2016 flyttet han hjem til Mo. Fikk jobb som personkunderådgiver i Helgeland Sparebank. Først som vikar, så fast jobb. Elite-satsingen på langrenn ble byttet ut på fjellløp. Og da av typen ultra, hvor de lengste kunne vare inntil åtte timer.

Rolf Einar Jensen
MÅ VÆRE I BEVEGELSE: – Etter en travel dag på jobb med mye tenkearbeid, er det befriende for kropp og sjel å ta en løpetur. Det handler om å finne den gode balansen, sier Rolf Einar Jensen.

EN MAGISK REGION

Og det er her overgangen skjer. Hvor naturen ble en stadig viktigere del av livet til en ung mann som også jobbet knallhardt for å bli kjent med finansnæringen. Gi ham stikkordet Helgeland, og du kan få en times foredrag om de eventyrlige mulighetene som skjuler seg bak neste sving, neste fjord, neste fjell.

– En magisk kyst, isbreer, naturparker, skoger, daler, vann. Mulighetene er endeløse innenfor korte distanser. Uansett hvilken tid det er på året, så finnes ligger det eventyrlige opplevelser og venter på deg. Dette er et Norge i miniatyr. Du er bare å åpne døra og starte på reisen.

BRATT OG FORT

Det var denne lidenskapen som førte til at Rolf Einar og en kompis bestemte seg for å bestige samtlige fjelltopper på Helgeland som var over 1.000 meter. På ett år. Og da snakker vi om 100 fjelltopper. Noe de også klarte.

– Det var noen brutalt tøffe turer, de lengste varte i 17 timer, men da var vi også innom flere topper.

Så har det også gått fort og bratt – rent karrieremessig. I en alder av 28 er Rolf Einar blitt personmarkedssjef i Helgeland Sparebank. Med ansvar for 35.000 kunder og en stab på 15 medarbeidere.

Det er her han kan trekke veksler på treningsregimet fra satsingen på langrenn.
– Jeg har stor sans for delmål, en organisert hverdag og et ryddig skrivebord.

Men hva er så den viktigste egenskapen for en bankmann?

– Evnen til å snakke med folk. Her i banken møter vi kunder i alle livets faser. Den første boligen, konto til barna, skilsmisser og dødsfall. Og for oss er det et stort privilegium å få lov til å være med på denne reisen.

Rolf Einar Jensen
TRENGER TETTERE SAMARBEID: – Jeg har virkelig tro på at veien til videre suksess for Helgeland er et økt og styrket samarbeid på tvers av kommunale og næringsmessige grenser. Det ligger så mange muligheter her, et stort og uforløst potensial, sier Rolf Einar Jensen.

UNIKE MULIGHETER

For en mann som er helt hekta på Helgeland, er det heller ikke tilfeldig at han er ansatt i en bedrift som har hele regionen som marked:

– Jeg har virkelig tro på at veien til videre suksess for Helgeland er et økt og styrket samarbeid på tvers av kommunale og næringsmessige grenser. Det ligger så mange muligheter her, et stort og uforløst potensial.

For er et det noe Rolf Einar brenner for, så er det å bidra til vekst. Å være med på et lag som vil skape noe. Knytte bånd, starte synergier, fremme positivitet:

DET ER NÅ DET SKJER

– Jeg vil nok påstå at jeg er en tålmodig mann, at jeg har lang lunte. Men hvis det skulle være noe som får meg til å tenne på alle pluggene, så er det følelsen av at folk ikke yter sitt beste. At de sluntrer unna.

Så hva blir konklusjonen?

– Vi på Helgeland har absolutt alle muligheter. Alt ligger til rette. Nå er det opp til oss som bor her å gripe sjansen.

Verket og Lokalbanken inviterer til bakVerket

BakVerket: Helgeland Sparebank og Verket musikkfestival inviterer store og små til kreative krumspring med pepperkakedeig. Denne gangen inspirert av både Verket og bankens nye logo.

Førjulstiden er for mange fylt med kreative aktiviteter og, ikke minst, pepperkakebaking. I år kan de kreative delta på bakVerket, der Verketfestivalen og Helgeland Sparebanks nye logo er inspirasjonskilder.

Verket Musikkfestival og Lokalbanken inviterer store og små til å bidra med kreative pepperkakehus som som skal bidra til julesteming i kundemottaket hos Helgeland Sparebank. Det blir kåret tre vinnere som får billetter til Verketfestivalen og en Bergansjakke.

– Vi håper på fine bidrag, og er spente på å se kreativiteten som utspille seg, sier Ingrid Alte Westman fra Verket.

Link til pepperkakebildet og Helgeland Sparebank sin nye logo

Ny logo

BakVerket skal i tillegg til å være inspirert av Verketfestivalen inkludere Helgeland Sparebanks nye logo: 

Det er opp til hver enkelt hvordan de lar seg inspirere, og det oppfordres til kreativitet og kunstnerisk frihet innenfor disse rammene.

– Vi er veldig stolte av vår nye logo og profil, og ser fram til å se den i bruk på en kreativ måte. Symbolet i logoen har hentet inspirasjon fra lyset som er så spesielt her på Helgeland, og det blir spennende å se om noen gjør noe ekstra ut av det, sier Majken Hauknes, markeds- og kommunikasjonssjef i Helgeland Sparebank.

Kreativt: Et av fjorårets pepperkake-kreasjoner. 

– Helgeland Sparebank er jo vår største samarbeidspartner som vi jobber tett med rundt festivalen, blant annet gjennom aktiviteter som dette. Vi synes det er kult å få inkludert den nye logoen deres i bakVerket, og gleder oss til å se kreative sammensveisinger av Verket og Helgeland Sparebank, sier Alte Westman.

Slik deltar du

Deltakere må sende inn bilder av sine bidrag til post@verket.no. Selve bakVerket kan leveres fortløpende i kundemottaket hos Helgeland Sparebank alle hverdager kl. 09:00-15:30, og torsdager kl. 09:00-18:00.

Siste frist for innlevering er 18. desember.

Starta i tåka, men kom til topps

– Når du har trent deg mot Narve, så ligger det gode forutsetninger for å lykkes også ute i verden, mener helgelandspatriot Håkon W. Skog Erlandsen, som senest i mai besteg verdens høyeste fjell, Mount Everest.

Som barn bestemte Håkon W. Skog Erlandsen seg for å bli best på saksofon, men det ble ikke høyt nok. Det var bokstavelig talt i Tåkeheimen at ideen om å bli best både psykisk, fysisk og musikalsk kom snikende. Over nyttår er prosjektet med å ha konsert på toppen av «The Seven Summits» ferdig. Hva driver Jazzathlete videre da?

– Det er ikke tilfeldig at det er en helgelending som lykkes i å gå til toppen av Mount Everest og gjennomføre et slikt ambisiøst prosjekt, sier Håkon Skog Erlandsen.

– Vi har en unik kultur som vi må dyrke, og dra lærdom fra. Når du får trent deg mot Narve, så ligger det gode forutsetninger for å lykkes også ute i verden, mener for evig helgelandspatrioten Håkon.

Fra nattklubb-musiker til jazzathlete

– Jeg startet min musikerkarriere på pianobenken som femåring, men karrieren fikk en brå slutt da risikomomentet ble for stort en dag da lokket på instrumentet smalt over småfingrene, ler Erlandsen.

Håkon Skog Erlandsen
– Det er ikke tilfeldig at det er en helgelending som lykkes i å nå toppen av Mount Everest, mener Håkon W. Skog Erlandsen.

Som 11-åring fant han igjen tilbake til musikken. Denne gangen i korps, med en saksofon mellom hendene. Og det var da veien mot toppen startet:

– Jeg skulle ikke bare bli en god saksofonist. Jeg skulle bli den aller beste, forteller han.
I mange år levde Håkon et liv som jazz- og frilansmusiker på nattklubber. Det ble mye reising, junkfood og sene kvelder.

– Jeg var ikke i mitt livs beste form, for å si det sånn. Da jeg kom hjem jula 2012, var jeg sliten: Det var på tide med en forandring, forteller Håkon, som på ny satte seg et mål:

– Jeg meldte meg på den hardeste konkurransen jeg kunne melde meg på: En fulldistanse Ironman i Sverige. Jeg hadde nøyaktig et år på å bli klar, så da var det bare å komme i gang.

Alltid nye mål

Men trihatlon var ikke spennende nok. Det var kombinasjonen av musikk og natur som gjorde at tåka letta for Håkon personlig. Rådet han gir alle andre er å sette seg mål.

– Det er ikke bare å gjennomføre. jeg skal gjennomføre på toppnivå, forteller Håkon W. Skog Erlandsen, som nå har besteget fire av sju topper av «The Seven Summits»

– Praten om talent er bare tull, det er hard jobbing mot bestemte mål som er nøkkelen. Dette gjelder om du skal være god leder, god kjæreste eller bestige de sju høyeste fjelltoppene.

Men det må være flere hemmeligheter enn som så, tenker du kanskje, og Håkon utdyper:

– Jeg har et enormt konkurranseinstinkt og driv i alt jeg gjør. Jeg skal ikke bare gjennomføre, jeg skal gjennomføre på toppnivå. Det handler om å jobbe mer, og jobbe mer målrettet enn alle andre. Da når du målene dine, mener Erlandsen, og forteller at belønningen er god.

– I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen, forteller Håkon. Men så må han videre, tror han. Han må alltid videre. Han har en drivkraft, som er født med, og som han har utviklet ved å bo og leve på Helgeland. Han vil for alltid ha en driv for å nå nye mål som er riktig for han. Og et av målene, er å formidle Helgeland og de verdiene vi har her; til Norge og resten av verden. Det klarer Jazzathlete gjennom prosjektet Seven Summits. Og han vil garantert klare det igjen.

Søk om Idretts- og Kulturstipend på Helgeland

Bysprinten2018
Lokalbanken leter etter unge talenter innen idrett og kultur. Søk bankens Idretts- og Kulturstipend innen 25. november.

Ung, talentfull og full av driv? Søk bankens Idretts- og Kulturstipend innen 25. november.

– Som en drivkraft for vekst på Helgeland ønsker vi å løfte fram unge talentfulle utøvere, bygge stolthet, spre optimisme, og sist men ikke minst: Gi en klapp på skulderen for en fantastisk innsats over tid, forteller Majken Hauknes, markeds- og kommunikasjonssjef i Helgeland Sparebank.

Det er 9. året Lokalbanken deler ut Idretts- og Kulturstipendet til ungdom mellom 13 og 20 år på Helgeland. Søknadsfrist for årets utdeling er 25. november, og i likhet med tidligere år ligger potten på 30 000 kr. per mottaker.

Søknadsfrist 25. november

Siden første utdeling av Idretts- og Kulturstipendet i 2011 har 79 unge talenter på Helgeland mottatt over 2.3 millioner kroner fra Lokalbanken.

– Vi håper også i år å finne mellom åtte og ti unge talenter som har utmerket seg innen kultur og idrett på Helgeland, sier Majken.

Bysprinten2018
Siden første utdeling av Idretts- og Kulturstipendet i 2011 har 79 unge talenter på Helgeland mottatt over 2.3 millioner kroner fra Lokalbanken.

Løfter hele Helgeland

Idrettsstipendet gis til ungdom som har gjort seg bemerket med gode plasseringer nasjonalt innen sin gren. Kulturstipendet deles ut til ungdom som har fått særskilt kunstnerisk oppmerksomhet innen for eksempel kunst, musikk, dans, film m.m.

Felles for de to stipendene er at mottakeren har fått stor oppmerksomhet rundt sine talenter, og vist målbevissthet og utholdenhet på veien mot målet. De må også ha bostedsadresse på Helgeland.

– Målet er å løfte ungdom fra hele Helgeland, innen både idrett og kultur, og dermed løfter vi også Helgeland, avslutter Majken, som håper det snart vil komme inn mange søknader til årets Idretts- og kulturstipend.

Søknadsfrist for idretts- og Kulturstipendet er 25. november


Vilkår og kriterier for å motta Helgeland Sparebanks Idretts- og Kulturstipend 

Les mer om tidligere vinnere av Idretts- og Kulturstipendet her

– Historisk samarbeid kan skape et sterkere Helgeland

Inge Ryan på Drivkraftkonferansen 2019
– SAMMEN ER VI STERKE: – Helgeland og Namdalen har alt å tjene på å starte et offensivt samarbeid hvor målsettingen er å koble næringslivet tettere opp mot de tunge utdanningsinstitusjonene, sier prosjektleder for Nye Namsos, Inge Ryan.

– Det er på de små plassene at du finner de store vinnerne. Nå bør Helgeland og Namdal gå sammen om en felles fremtid.

Gikk du glipp av Drivkraftkonferansen 2019? Vi vil gi deg innlegg på vår blogg i ukene som kommer. En av foredragsholderne var prosjektleder for Nye Namsos, Inge Ryan – og han sparte ikke på kruttet. Med åtte år på Stortinget og åtte år som fylkesmann, kjenner han de politiske prosessene bedre enn de fleste.


Har mye felles

Namdalen har 40.000 innbyggere, mens Helgeland har i underkant av 80.000 innbyggere, og Ryan er ikke i tvil om at Namdalen og Helgeland har mye felles:

– Namdalen lever i skyggen av Trondheim og Helgeland har samme problemet med Bodø. Regionene havner i en næringspolitisk blindsone, sier Ryan

Helgeland
SPREDT BOSETTING: Både Helgeland og Namdalen er preget av små bedrifter og spredt bosetting. Men potensialet for økt verdiskaping er enormt.

Et 10-årig program

Derfor lanserer han nå et veldig konkret forslag som skal fungere som en slags fødselshjelper med tanke på å skape nye og spennende arbeidsplasser:

– Vi bør etablere et 10-årig program for Helgeland og Namdalen hvor vi ser på hvordan vi kan koble det lokale næringslivet opp mot tunge utdanningsmiljøer, som blant annet NTNU.

Både Helgeland og Namdalen har et sterkt innslag av små bedrifter som består av én og to ansatte. Disse trenger innspill og faglig påfyll for å kunne utvikle seg videre.

Må snakke sammen

I første omgang ser Ryan for seg at de to regionrådene setter seg ned og snakker sammen. Så er han ikke i tvil om at det er fullt mulig å få et slik program delvis finansiert over statsbudsjettet.

– Det er på høy tid at vi skyter frem brystkasse og viser at vi eksistere. De store byene har fått enorme midler til utvikling, nå er det distriktene som må fortelle at vi også vil være med.

Ryan ser for seg at det kanskje kan være best å ha et startfokus på Sør-Helgeland, som er den regionen som er mest lik Namdalen. Byer som Sandnessjøen, Mosjøen og Brønnøysund står overfor de samme utfordringene.

Måtte klare seg selv

Og det er her vi kommer tilbake til Ryans innledningspoeng, i kraft av ordet marginalitet. Som brukes som en forklaring på hvorfor det dukker opp så mange gullmedalje- og litteraturprisvinnere fra bittesmå steder rundt om i Norge.

Inge Ryan på Drivkraftkonferansen 2019
SMÅTT ER RÅTT: – Det er på ingen måte en bakdel å komme fra en liten plass. Vi ser gang på gang at det er folk derfra som utfører de store bragdene, sier Inge Ryan.

– Dette er folk som er vokst opp med få ressurser. De ble tidlig vant til å klare seg selv og skulle det skje noe, ja så måtte de skape det på egenhånd. Det er klart at en slik oppvekst former mentaliteten og vinnerviljen, mener Ryan.

Strategi helt avgjørende

Som også er helt klar på hva som er viktig når det som blir definert som ”utkant-Norge” skal ta opp kampen mot store sentra.

– Strategi! Vi er nødt til å vite hva som foregår, hva som ligger i løypa. Det er for sent å gå i fakkeltog når sykehuset er vedtatt nedlagt, eller universitet skal svekkes.

I arbeidet med å skape nye Namsos, en sammenslåing av trønderrock-byen, Fosnes og Namdalseid, var Ryan tidlig ute med å sikre seg en egen kommunalsjef for strategi og utvikling.

– Vi går detaljert til verks og har kartlagt hvilke 11 stortingsrepresentanter som det er verdt for oss å jobbe opp mot. Det samme har vi gjort med departementene og folkene der. Dermed kan vi legge opp en målrettet og langsiktig arbeidsplan, sier Inge Ryan.

Løper Havmannen – Oksskolten på én dag

I uke 27 legger Rolf Einar Jensen ut på nok en ambisiøs løpetur. Denne gangen fra Havmannen i Rana til Oksskolten i Hemnes.

– Jeg har vært på Oksskolten en håndfull ganger både på sommer- og vinterstid, men det å løpe hele veien fra Havmannen til Oksskolten har aldri før blitt gjort av noen.

Helgeland Sparebanks personmarkedssjef i Rana, Rolf Einar Jensen, skal kommende uke (uke 27) begi seg på en 60 km lang ferd fra Havmannen i Rana til Oksskolten i Hemnes – på én dag. 

– Èn ting er sikkert: Det er langt, bratt, og det kommer til å bli krevende. Distansen er rundt 60 kilometer, med en total stigning på 2500-3000 meter. Men, som det konkurransemennesket jeg er, synes jeg det er motiverende å sette seg ambisiøse mål. Du blir ikke verdens sprekeste personmarkedssjef av å sitte på ræva hele dagen, forteller Rolf Einar.

Startskuddet går ved Havmannen, så starter første etappe mot Vatnadalen, Andfiskvatnet og etter hvert Akersvassdammen. Så går det videre inn mot Kjennsvatnet og det er der den bratteste stigningen begynner. Etter ei god stigning krysser han breen og løper videre opp mot selve Oksskolten. 

Og dette er langt i fra det første ambisiøse prosjektet Rolf Einar begir seg ut på:

  • Rekord over De Syv Søstre i 2015 (3t 43min)
  • Rekord opp Trænstaven i 2016 (14min 30 sek)
  • Rekord opp og ned Hestmannen i 2017 (40min 32 sek
  • Rekord opp og ned Øyfjellet i 2017 (49min 51 sek)
Rolf Einar på Oksskolten

Rekordene bærer utvilsomt  preg av at Rolf Einar er en ekte helgelandspatriot.
– Jeg er en ekte naturfreak, og gjennom hele oppveksten har jeg fått drive med det jeg liker aller best – konkurranseidrett innenfor langrenn og løping. Det har gitt meg mange år med idrettsglede i skjønne omgivelser her på Helgeland. 

– Jeg har nok alltid latt meg fascinere av storslagen natur, med flotte fjell og dype fjorder. Helt siden jeg var barn har jeg sett sjarmen i lyse sommerkvelder på hytta i Tjøtta på Helgelandskysten, til heftige vinterstormer på Okstindan. 

For tre år siden bestemte han seg derfor for å flytte tilbake til Helgeland etter endt utdannelse.
– Det var helt naturlig for meg å flytte tilbake til Mo i Rana, og Helgeland, da jeg var ferdig med utdannelsen. Naturskjønne omgivelser kombinert med gode muligheter for en flott yrkeskarriere etter endte studier, gjorde at Helgeland lokket.

Personmarkedssjef i Helgeland Sparebank avd. Mo i Rana, Rolf Einar Jensen, forteller at Helgeland lokket etter endt utdannelse. 

Da jobben som personkunderådgiver i Helgeland Sparebank dukket opp, grep jeg sjansen. Siden da har jeg hatt muligheten til å jobbe i en lokalbank som bidrar til vekst, bolyst og trivsel på Helgeland. Takknemligheten og betydningen for barn og ungdom, idrettslag og teaterlag, kor og band og ikke minst anleggene i regionen vår med idrettshaller, kunsgressbaner, lysløyper m.m., er motiverende og gir meg energi!

Bestigning av fjell er en væravhengig affære, så tidspunkt for startskuddet har han ikke satt enda. Den annonseres av Helgeland Sparebank på Facebook, og det blir boller og kaffe ved Havmannen før startskuddet går.

– Håper å se mange ved startstreken!

 

Frostskader, død, glede og verdens høyeste konsert.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen nådde Mount Everest med saksofonen på ryggen og en majestetisk melodi i de frostskadede fingertuppene sine.

Håkon Skog Erlandsen på Mount Everest
Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. 16. mai nådde Håkon verdens høyeste fjelltopp, Mount Everest, hvor han ble den første i verden til å spille konsert.

Kl 18.00 ligger vi standby i «påsan» og venter på at noe skal skje. Det er uvær på oppover fjellet og mange av campene lider større sår som resultat av syklonen Fani. Men plutselig hører vi en gebrokken røst; ‘’Come on, guys, briefing!’’. Det var Pasang som hadde funnet et lite vindu for et toppstøt. Kjente spenningen i kroppen stige da vi satte oss ned i messeteltet. Vi blir informert om at morgenen 16. mai var lite knapt vindu hvor vi kunne prøve oss på toppen. Det er knappe 4 dager til, og vi må begynne å gå om noen få timer. Det vil også resultere i at vi ikke får noen hviledager til toppen, noe som er svært krevende. Men sporty som vi er, tok vi fram storsekkene for å pakke til toppstøt mot selveste Mount Everest. Det er med iver og frykt vi gjør oss klare til å flytte oss opp mot de ekstreme høyder. Første etappe skal ta oss fra basecamp opp til Camp 2. Fra 5364 moh. til 6400 moh., over en strekning på 9 km. Da må vi nok en gang bevege oss gjennom Khumbu Icefall. Og det første vi legger merke til er at bare på de få dagene vi har hold oss i ro siden rotasjon, så har nesten hele ruten i isfallet blitt endret av smelting. I teorien skulle vi være uthvilt nå og klare for å trø på helt til toppen. Men vi kjenner ganske fort at restitusjon så høyt oppe tar veldig lang tid – marsjen til camp 2, som skulle ta 8 timer, tar nesten 11.

Gjennom isfallet er det nok en gang over bresprekker med skjøre aluminiumsstiger. I og med at dette er en av de første vær-lukene i sesongen, er det lite folk opp fjellet. En av de største utfordringene på Everest er når veldig mange prøver seg på toppen samlet. Da blir køene lange og problemene flere. Når det bor nesten 1000 personer i basecamp er muligheten for akkurat dette stor. Derfor ble vår avgjørelse om å gå tidlig veldig viktig. Når camp 2 nås, kjenner vi hvorfor det er lurt med en hviledag i camp 2, vi er slitne og relativt dehydrert. Men det skal være litt hardt… Og dag nr 3 setter vi snuten mot å gå rett til camp 3.

Ca midt i Lhotse-veggen ligger camp 3. Det er få telt, da en ofte i disse campene ligger opp til 4 stk i 2-manns telt. Men det er fryktelig vakkert her. I teltåpningen på 7400 moh. speiler en utsikt ned på omringende toppen på 7000 moh.. Og her er det flere åpenbaringer. For første gang får vi tilgang til oksygen. En seriøst nødvendighet for å operere trygt i slike høyder. For å informere om konseptet ‘’Everest uten oksygen’’, så skal det sies at 151 personer har klart dette. Og når statistikken sier over 50% sjanse for død, er det liten skam i å supe 1 liter O2 i timen for å unngå det. Tror vel at de fleste som prøver uten O2 heller ikke har en saksofon i sekken og nynner iherdig på musikkteori oppover «lia». Med eller uten ekstra gass, sliter mange med å sove i camp 3. Det kan sette ferden opp til camp 4 i risiko. Men Erlandsen, han sov som en stein i 9 timer før nesa skulle opp mot dødssonen.

Vi står opp kl. 04:00 for å starte marsjen mot camp 4. Den ligger på 8000 moh., og det er her ting begynner å skje. Med oksygen over nese og munn er det heller ingen dans på roser opp siste del av Lhotse-veggen. Det går tregt, og vi bruker 9 timer på 600 høydemeter. Men gjennomsnittlig er ikke det sakte. Vi passerer det internasjonale mangfold opp siste del i «mennesklig klima». Når vi omsider kommer til camp 4, er det første gang i dødssonen. Fra 8000 moh. og opp, er det så liten tilgang til oksygen at kroppen brytes ned. Muskler og skjelett mister masse og tetthet, og det bli bare hardere og hardere å overleve. Det er derfor camp 4 sjeldent brukes til annet enn en rasteplass for hydrering og inntak av mat. Vi kom opp ca 14.00 og har som mål å gå videre til toppen samme dag.

Håkon på Camp 4 – 8000 moh. – i den såkalte dødssonen av Mount Everest. Her er det så liten tilgang til oksygen at kroppen sakte brytes ned.

Allerede kl. 19.15 samme dag ser vi de første lysene starte å røre seg mot toppen. Vi er lette til fots, og holder roen til kl. 21 for å ikke risikere å komme opp alt for lenge før soloppgang. Etter et heroisk forsøk på en Real Turmat, starter vi som et av de siste lagene mot toppen. Det er omlag 50 stk som prøver seg denne natten. De første 5 timene er preget av svært dårlig vær. -35c og vind opp til storm i kastene. Et lett snøfall dras opp av en hard vind fra vest, som pisker på øynene i mørket. En på laget vårt får svært irriterte øyne, og ender senere opp med å miste mesteparten av synet på toppen. Når pausen var så kort i camp 4 merker jeg at jeg har et lite problem. Skoen er fortsatt svett fra turen fra camp 3. Noe som gjør at jeg fryser noe voldsomt på føttene. Jeg mister følelsen fra ankelen og ned, og prøver å holde meg til et system som gjør at jeg berger foten. Annenhver time stopper jeg i 5 min å svinger blod i foten. Da vet jeg at vevet redder seg fra frostskader. Når en del av kroppen begynner å fryse voldsomt, mister en fort kjernetemperaturen, og resten av kroppen sliter. Jeg var seriøst kald på hender og føtter fra time to og opp til toppen. Været var såpass ekstremt av det tillot ikke å ordne problemet permanent.

Rundt kl. 05:30 den 16. mai kom vi opp til South Summit. Fra der ser vi bortover en tynn travers bort til toppen av Mount Everest. Stien derfra heter Hillary Step, og er særdeles smal fjellrygg med 2400 meter ned på vest-siden og 4000 meter rett ned på øst-siden. Der følger vi et tau som sikring i omlag 500 meter før vi klatrer opp de siste meterne til toppen. Det er på dette tidspunktet at det synker inn, jeg kommer til å klare det. Da jeg ankommer 8848 moh. blir jeg helt tom. Jeg er vanvittig sliten, tørst, sulten, glad, redd, kald og overveldet. Utsikten er umulig å beskrive med ord, jeg trenger musikk… Jeg ser ned på Tibet, Nepal og langt inn i Kina. Så lang øyet kan se, er det fjelltoppen så høye som 8500 moh.. I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen.

– I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen, forteller Håkon. 

Selv om utsikten er en av de fineste på kloden, er det ikke helt gunstig å være på toppen så lenge. Jeg skal spille saksofon og ta bilder. Øvelser som vi fort vil få gjennomført, i tilfellet det skulle skje noe. Etter 5 minutter med iherdig OL-floke, kjenner jeg noe blod både i fingrer og føtter. Jeg bestemmer meg for å pakke opp saksofonen og gi dette et forsøk. De siste timene har jeg nynnet en melodi om Everest som reflekterer over slit, skader, glede og hat. Jeg tar av meg oksygenmasken for å gjøre meg klar. Luften jeg trekker ned i lungene er iskald og uten næring. Jeg blir øyeblikkelig svimmel uten supplementet jeg har levd med de siste 24 timene. I et svakt øyeblikk tar jeg på saksofonen uten hansker, et metallstykke i iskaldt vær. Jeg trekker hendene til meg og ser at 2 fingertupper får umiddelbart frostskader. Heldigvis bare helt ytterst på huden. Jeg må bruke 5 ekstra minutter til å varme opp hendene under armhulene i dundressen. Jeg kjenner ingenting fra håndleddet og ut til tuppene. Men jeg er fast bestemt på å få til dette, i alle fall gi det et reelt forsøk. De første sekundene jeg blåser, skjer det ingen ting. Hører bare lyden av tom luft gjennom instrumentet. Jeg begynner å stresse, adrenalinet gir meg litt mer styrke, og etter hver kommer den en silende lyd. Melodien av Mount Everest kommer frem. På opptaket høres den kanskje simpel ut, men i mitt hode er det en majestetisk melodi med et storslått orkester bak. Når jeg kommer til Norge skal dette arrangeres ut slik at alle kan høre lyden av hva jeg fikk oppleve opp til verdens tak.

Jeg har med meg fem kameraer til toppen. Fire av de fryser og jeg kan kun bruke ett. Min sherpa hjelper meg å filme konserten og ta bilder av flagg. Etter ca 45 minutter på toppen er det på tide å komme seg ned, før oksygenet tar slutt. Egentlig så er hele turen ned til camp 4 igjen, relativt ok. Ingen større problemer, annet enn at det er svært tungt. Da vi ankommer campen igjen, sluker jeg litt vann før jeg slokner. Det er mye vind, og den lille værluken vi hadde på å nå toppen er på tur over. Total 36 stk nådde toppen den dagen, som i sammenhengen med 1000 klatrere er ganske lite. Etter noen timer med avslapping viste Everest hva det er i stand til. Pasang stikker hodet inn i teltet, med tårer i øynene forstår vi fort at noe er galt. Vinden river I teltduken da vi prøver å komme oss ut for å se hva som skjer. Han har akkurat vært oppe på 8400 moh., for andre gang i dag. I et redningsoppdrag prøvde han og noen andre sherpaer iherdig å redde to personer som hadde falt om. De var så slitne at de ikke klarte å gå. Etter flere timer behandling med drikke og ekstra oksygen, hadde de kommet ned til camp 4. Det var kinesiske og indiske klienter fra et annet selskap som hadde blitt tatt av uværet. Den kinesiske klienter kom seg til hektene innen rimelig tid, men dessverre så døde den indiske. Han frøs ihjel i løpet av natten, i et telt rett i nærheten av mitt.

Litt i sjokk trør vi ned til camp 2 dagen etter toppstøt. For oss går ferden ned relativt greit, men vi går forbi mange personer som sitter stumme av utmattelse i Lhotse veggen på tur ned. For de fleste går dette bra, men vi får også høre om en annen person som dessverre er blitt borte ila. natten. En ire med gravid kone i hjemlandet har fått høydesyke på vei ned fjellet og blitt borte. Ingen finner han, men han antas å være død. Noe som vi senere får bekreftet. 50 personer startet, 36 kom til toppen og 2 døde. En statistikk jeg ikke helt klarer å ta inn over meg. Men med helgelandsk bakgrunn og erfaring fra nord, klarte jeg meg fint. Jeg fikk gjennomført verdens første konsert på toppen. Jeg sliter med blodomløpet i føttene og går så og si uten følelse i hender og føtter på tur ned. I camp 2 ser jeg over kroppen. Jeg teller 6 fingre og 4 tær uten følelse, samt frostskade på stortåen på venstre fot. Heldigvis ser alt ut til å gå over, og jeg kan starte min reise hjem. Med enda en av «The Seven Summits» I ryggsekken. Nå tenker jeg det skal smake med en pils.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.

 


Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Les del 4: «King Kong» på 7000 moh.

17. mai-tale

Kjære alle helgelendinger – gratulerer så mye med dagen.

Jeg er glad i poesi, og det er skrevet mange fine tekster om 17. mai. Jeg vil gjerne i denne talen ta utgangspunkt i et dikt skrevet av poeten og sangeren Trygve Skaug:

«og jeg ser flagget
mot maihimmelen
og tenker at jeg gjerne
ville ha kjent ham
på ekte
helten
som gikk foran på veien
som gav landet frihet
som tok slagene
slik at jeg slapp
så er det som om han sier
de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

For meg gir dette diktet to perspektiver – før det første; de fleste heltene har jeg rundt meg nå – det er dere som er disse heltene – dere – som er her i dag; hva gjør dere til helter? Hva gjør egentlig helter anno 2019?

– Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Et klart budskap fra adm.dir. i Helgeland Sparebank, Hanne Nordgaard, i årets 17. mai-tale.

For det andre – det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp». Er det greit – det å ønske å slippe – passivitet – det å la andre gjøre?

Det er 17.mai i dag – det gir historiske assosiasjoner til Eidsvoll, grunnloven, 2. verdenskrig og de ekte heltene som gav livet sitt for at vi skulle kunne leve i frihet, selvstendighet og fred. Hva er selvstendighet og fred nå i 2019 her på Helgeland?

Det er kanskje enklere å stille spørsmålet helt på hodet – hva er det som i dag utfordre oss – hva gjør at vi opplever at vi har ufred på Helgeland og påvirker det vår selvstendighet?

Ufred er enklest å ta tak i; jeg har medarbeidere, venner og familie spredt rundt på hele Helgeland. Jeg reiser mye rundt – treffer mange folk. Det er ikke fred og fordragelighet på Helgeland nå; det har vært ufred i form av lokaliseringsdebatter – lenge. Men sykehusdebatten har, som fryktet, gjort frontene skarpere. Så vet vi kanskje alle at en til en, så er vi fornuftige de aller, aller fleste av oss. Men det vi ser og hører om, er de skarpe motsetningene. Og dette sprer seg gjerne til andre arenaer:

– enkelte klarer ikke å samarbeide om det som før var helt naturlig og hyggelig – for eksempel at MC og Amcar miljøene i Mosjøen og Mo i Rana som siden -70 tallet har pleid å møtes til forbrødring i korgen 1.mai – det gjorde flesteparten av dem ikke i år.

Ufreden gir mistenksomhet og usikkerhet.
Usikkerhet er, spesielt for oss økonomer, et veldig negativt ladet ord. Usikkerhet i et samfunn gir mindre opplevd økonomisk handlefrihet – det fører til mindre investeringer, mindre økonomisk forbruk og mindre økonomisk vekst. Og usikkerheten preger nå både Sandnessjøen og Nesna.

På sikt vil denne ufreden, det dårlige samarbeidsklima og usikkerhet påvirke vår- ja kall det gjerne selvstendighet. Hadde vi vært enige på Helgeland hadde vi hatt større gjennomslagskraft – ting hadde gått raskere – så lenge vi ikke bli enige om de store tingene er det en fare for at i beslutningene tatt over hodene på oss i mer sentrale strøk. Dersom vi ikke på Helgeland står sammen om det som er viktig for Helgeland blir institusjoner, infrastruktur, investeringer og vekstimpulsene lagt til andre steder i landet. Helgeland bli da taperen. Og møtes vi ikke i andre sammenhenger, fordi vi har mistet tilliten til hverandre, vil kunnskapsutviklingen mellom oss og den innovasjonen vi er avhengig av for å få til ønsket vekst, blir dårligere.

Tilbake til Trygve Skaug sitt dikt

«de fleste helter har du
rundt deg nå
de bare vet det ikke selv
ennå»

hvem er disse heltene – dere – som er her foran meg i dag; hvorfor er dere helter? Hva gjør helter på Helgeland anno 2019?

Jeg syns svaret er opplagt: Helter på Helgeland anno 2019 er de som får til samarbeid på Helgeland – i stort eller smått. Samarbeid er den største og viktigste vekstimpulsen for Helgeland. Med økt og bedre samarbeid vil vi fremstå som en mer spennende region for investeringer og etableringer; vi vil fremstå som å ha et større og mer differensiert arbeidsmarked, vi vil tiltrekke oss flere folk – og vi trenger flere til å bo og jobbe her!

Heltene er den harde kjernen av MC/amcar folkene fra Mo og Mosjøen som likevel møttes 1. mai. Heltene er de av dokker som nå står på for å bevare Lærerutdanningen på Helgeland sånn at den ikke flyttes til Bodø. Heltene er de av dere som e frivillige og som i idrettssammenheng får ungdommen til å møtes på tvers av Helgeland – i fotballturneringer og andre arrangement, heltene er de av dere som er byråkrater og politikere som får til å være en god storebror for mindre kommuner. Heltene er de av dere som fikk til industrisamarbeidet mellom Nesna og Rana kommune i Langsetvågen på Nesna.
Heltene er de av dere som fremsnakker Helgeland og helgeleningen og ikke bare tenker på engen bydel, egen by eller egen kommune.

Dere kan alle være denne helten – men dere må velge det – Mitt andre perspektiv i diktet til Trygve Skaug er til det at vi ønsker at de andre skal være helten – «slik at jeg slapp» .

Skal vi få til noe i forhold til de utfordringene vi har på Helgeland når det gjelder samarbeid og samhandling kan ikke noen av oss slippe – vi må ta ansvar alle sammen; det handler om alt fra fremsnakking rundt middagsbordet og hva vi velge å kommenter i sosiale media, om å være gode storebrødre og snille småbrødrene, det handler om å være rause mot nabokommunen. Det handler om god og åpen kommunikasjon og gode beslutningsprosesser sånn at vi skape forutsigbarhet – då kan usikkerhet unngås.

Det handler om å ta det lille ansvaret hver dag.

Det er 17. mai i dag – dagen for å feire fred, helter, selvstendighet og nasjonalromantikk. Jeg tenker at vi også skal bruk den her dagen til å tenke på framtiden til den fantastiske region vi bor i og som vi er så glad i alle sammen.

Framtida trenger samarbeid på Helgeland.

Igjen gratulerer med dagen alle sammen!

«King Kong» på 7000 moh.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Livet på 7000 moh. er ingen spaferie. Jazzatlet og helgelending Håkon W. Skog Erlandsen forteller i sitt fjerde reisebrev om sykloner, snøskred og havregrøt som smaker spon.

Helt nord i Nepal, ved grensen til Kina, liggen base camp Mount Everest. På en isbre omringet av fem fjell mellom 6900-8848 moh. er det 365 utenlandske klienter og like mange sherpa som jobber målbevisst i høyfjellet, med mål om å nå toppen av verden. Stegjern og isøks kvesses, og det planlegges iherdig mot å bevege seg oppover i fjellet. Bare det å bo i base camp på 5364 moh. er nokså hardt. Når en da også planlegger å bevege seg høyere er det en del å tenke på. Relativt nervøs gjør vi oss klare til å se på forholdene over base camp.

Etter ni iherdige timer med forsøk på å laste opp forrige innlegg, har jeg innsett at det man kaller «Wifi» i base camp kanskje ikke holder helgelansk standard. Jeg skal derfor innrømme at jeg til nå allerede har vært i base camp i over 2 uker, uten å få gjøre særlig fremstøt på ulike medier for omverdenen. Understimulert av sosiale medier er vi nå uansett klare for rotasjon, hvor ambisjonen er å dra til camp 3 for å kjenne på klimaet og oksygenmangelen, før vi så skal ned mot base camp igjen.

Rotasjon, dag 1 – Hong Kong 

Klokken 03.00 stakk Pasang hodet inn i teltet med ordene «Hong Kong, your porridge is ready!». Det viser seg at tettstedet i Kina klinger likt til mitt norrønske opphav, og jeg blir ofte tilkalt som Hong Kong eller King Kong. Uansett… Lydig som jeg er, dro jeg på meg nikkersen og gjorde klar tursekken og tuslet småkald og trøtt mot en kopp våt lunket spon-lignende farse, som var min næring til solen skulle treffe huden. 04.00 var det avmarsj i retning av Camp 1. Med hodelykten på startet vi å gå mot første del av ruten mot toppen, Khumbu Icefall. 

Khumbu Icefall er kjent i fjellklatrerverden. Det er en svært teknisk isbre på 800 høydemeter, med en ny rute hvert år. Isfallet beveger seg opp til 1,5 meter daglig, og er en svært farlig plass å bevege seg. På vei opp må vi over stiger som er lagt over sprekker i isen, hvor fallet er lengre enn øyet kan se. Når vi går oppover hører vi at det går skred langt inne i isen. Det er skummelt, men svært vakkert! 

Etter en lang dag på ca sju timer kommer vi frem til camp 1, hvor vi hviler og slår leir.  

Håkon Skog Erlandsen og klatrekamerat Thomas Lone har begge et mål om å bestige The Seven Summits. Her i teltet på camp 1 (6100 moh.) på vei opp mot camp 3. 

Rotasjon, dag 2 – 6100 moh. 

Camp 1 ligger på 6100 moh., og dagens etappe er relativt skånsom, sammenlignet med Khumbu Icefall. Ambisjonen for dagen er å gå til Camp 2, som da ligger på ca 6400 moh., og er en flau marsj på ca 4 kilometer. Men om det skulle høres lett ut, kan en jo minnes at vi befinner oss på en høyde som tilsvarer 31 ganger opp til Rogerbua. Etter en lett teknisk etappe kommer vi frem til campen, slår leir og setter på kaffen. Vi går mellom 6-8 timer hver dag, noe som gir tidsmessig overskudd til å dele skrøner og historier over kaffe og te. Et aldri så lite lyspunkt i en ellers gjennomsnitlig hard hverdag her oppe.

Rotasjon, dag 3 – 2500 høydemeter med blå is

Vi har vært inne på akklimatisering, og en del av dette fenomenet innebærer å ta livet med ro.

En lett morgentur var det eneste vi hadde på agendaen i dag. Da gikk vi noen meter for å for første gang se på Lhotse-veggen. En beryktet del av veien opp til toppen. Om den skulle se liten ut, er det innafor å informere om at stigningen på denne veggen er på 2500 høydemeter. Med blå-is… 

Lhotse Wall – en beryktet del av veien mot toppen. Om den skulle se liten ut, kan jeg informere om at den byr på 2500 høydemeter med stigning på blå is.

Ellers er dagen i dag er en restitusjonsdag, hvor vårt mål er å la kroppen få en mulighet til å venne seg til et oksygennivå på bare 42%. Noen av mine kamerater utvikler en mild hodepine, noe som er et tegn på at kroppen ikke har det for bra. Lett hodepine, lite matlyst og feber, er alle tidlige symptomer på høydesyke, som da kan utvikle seg til lunge- og hjerneødem. Men om man er bevisst på dette kan det motvirkes med noen medisiner, høyere vanninntak og avslapping.

Vi hadde kalkulert at dette var et stadie hvor slike symptomer ville lure seg frem, og med mye snadder på smarttelefonen og litt «godt i påsan» var en restitusjonsdag bare hyggelig.

Rotasjon, dag 4 – 7000-klubben

Etter en dag med 2n totimers gåtur, litt høydesyke og en del Ringenes Herre, var dagen kommet for å sette nye rekorder. Fra camp 2 satte vi marsjen mot camp 3, som ligger på 7000 – 7300 moh., da midt på denne Lhotse-veggen. Før har jeg vært på 6962 moh. i Argentina, men dagens mål var å komme seg inn i det vi kalle 7000-klubben. Et relativt sprekt selskap å være en del av. Men nokså fersk i minnet vet jeg også at det krever mye å komme seg så høyt. Det har vært lite nedbør på Everest i år, og med en gjennomsnittlig stigning på 65% har snøen hardt for å legge seg opp Lhotse. Det resulterer i at veggen stort sett er bare blå is. Vi går med stegjern, men det er bare å innrømme at det er tungt i leggmusklene på stigningen opp mot camp 3. Vi opplever også noe som er mindre gøy… I base camp går det mellom 10-20 snøskred i døgnet. De er vanskelig å kontrollere, men greie å holde seg unna. Nærmere toppen er det en annen sak, da det er færre ruter å ferdes gjennom. På ca 6900 moh. opplever vi et snøskred rett ved oss, og det er massivt. Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus. 

Under rotasjonene opplevde Håkon Skog Erlandsen og de andre i ekspedisjonen et litt for nærgående snøskred. – Det er slike øyeblikk som får en til å skjerpe seg og holde fokus.

Litt småredd og relativt sliten karrer vi oss opp til over 7000moh, før vi snur og vender trygt ned mot camp 2 igjen. 

Rotasjon, dag 5 – syklon treffer campen 

Etter gårsdagens strabas kommer vi oss omsider ned til camp 2, bare med lett høydesyke og utmattelse i bagasjen. Men på slutten av gårsdagen blåste det opp, og midt i Lhotse-veggen på tur ned opplevde vi vind på opp til 25m/s. Ikke uvanlig at den blir såpass i kastene så høyt, men når vinden hadde en lett odør av karri, begynte jeg å spekulere på hva som foregikk. I løpet av natten ble ikke vinden noe særlig bedre, og det skulle vise seg at det var syklonen Fani fra India som var på besøk. Over natten hadde den nemlig tatt seg en grensetur til Nepal, og denne morgenen truet den morgenstunden med særdeles lite gull i munn.

Vi hadde planlagt avgang ned til base camp kl 06.00, men etter møte med teamet endte vi opp med 3 timer nød-bardunering av teltene våre, noe som skulle vise seg å være en god investering. Etter at Fani hadde gitt seg, fikk vi oppdatering på at over 100 telt hadde blåst bort fra camp 2, og våre telt stod støtt som fjell gjennom stormen. Vi kunne da trø sakte men sikkert ned mot base camp etter en vel gjennomført rotasjon mot toppen av Mount Everest.

Når du leser dette har vi allerede startet første forsøk på et toppstøt. Et forsøk mot toppen av Mount Everest vil være mye av det samme som vi støtte på under denne rotasjonen, men vi vil da også bli nødt til å gå 1848 meter høyere. Da vil jeg i tillegg ha en saksofon på ryggen, noe som jeg begynner å innse er en ganske dum idé, men men…

Ønsker meg selv tvi tvi, og er tilbake her snart.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.


Følg Håkons lokasjon minutt for minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest vase camp er nådd – med Frank Løke