Korgen Lego Locos i skandinavisk finale

Korgen Lego Locos
Korgen lego Locos seilte til topps i den regionale First Lego League-finalen på Helgeland

Korgen Lego Locos gikk rett til topps i den regionale First Lego League-konkurransen på Helgeland. Kort tid etter representerte de Helgeland i den skandinaviske finalen i Danmark. 

Helgeland Sparebank skal være en drivkraft for samarbeid, kunnskap og vekst på Helgeland. Vi har derfor vært en fast bidragsyter til programmet First Lego League Helgeland, som skal inspirere barn og unge til å bli morgendagens ingeniører, forskere og problemløsere. Prosjektet avsluttes med en stor finale blant deltakerne på Helgeland.

I år var det skolelaget Korgen Lego Locos som stakk av med seieren i den regionale finalen, og dermed gikk videre til den skandinaviske finalen i Danmark. I den sammenheng har de unge entreprenørene reflektert over hva de har lært og hvilken betydning denne erfaringen har videre.


«Vi er Korgen Lego Locos, et skolelag fra Korgen Sentralskole. Vi har deltatt i First Lego League, en kunnskapskonkurranse for unge mellom 10-16 år. I konkurransen skal man forske på og foreslå løsninger på samfunnsaktuelle utfordringer. I forberedelse til konkurransen skal man bygge og programmere en robot, forske på ulike temaer og vise at man kan kjerneverdiene til First Lego League.

Bedre samarbeid

Første arbeidsdag med Lego League bygde vi robotbanen som skal brukes til trening til konkurransen. Vi gikk gjennom kjerneverdiene som skal følges grundig gjennom hele arbeidsperioden. Blant annet handler kjerneverdiene om å ha det gøy og arbeide sammen som et lag. På laget vårt er vi mange forskjellige ungdommer, og vi har brukt forskjellene våre til noe positivt. Forskjeller er bra fordi vi lærer mye om og av hverandre, og dette er en veldig positiv egenskap siden vi klarer å akseptere forskjellige mennesker med ulike meninger. Å arbeide sammen har gjort oss bedre til å samarbeide, og det vil hjelpe oss mye framover i livet.

Korgen lego Locos
Korgen lego Locos har forsket på søppel og bærekraft, og hvordan dagens søppelvaner er skadelige for miljøet.

Forsker på søppel

I årets Lego League har vi forsket på søppel og hvordan nåtidens søppelvaner er skadelige for miljøet. Vi har lært å finne informasjon, være kildekritiske, og vi har lært utrolig mye om søppel. Mange av oss har blitt veldig engasjerte i temaet søppel mens vi har arbeidet med dette, og vi tror å arbeide med søppel vil få noen i laget til å ha lyst til å arbeide mer med dette videre.

Vi arbeidet med Lego League kun i valgfagtimene «teknologi i praksis», men i arbeidstimene har vi brukt og lært fra fag som samfunnsfag, norsk, naturfag, kunst og håndverk. Det hjalp mye å ha noen erfaringer fra før fra disse fagene, men vi har lært mye nytt, og det hjelper oss i skolegangen vår. Vi får flere erfaringer og mer kunnskap om forskjellige temaer som vi kommer til å møte i utdanningen videre.

En lærerik opplevelse

Vi har lært om markedsføring, forhandlinger, sending av mailer, skaffing av sponsorer, å informere mennesker i forskjellige aldersgrupper og om nettvett. Mange synes disse temaene er morsomme å arbeide med, og vurderer videre utdanning innen disse temaene i framtiden. I tillegg har vi jobbet masse med teknologi, programmering, og det aktuelle problemet søppel. Dette er temaer og egenskaper som er relevante for framtiden fordi verden er i utvikling, og det vil finnes flere arbeidsplasser innen teknologi og marked. Dessverre gikk vi ikke videre, men vi hadde det morsom og det var en lærerik og flott opplevelse.

Vi takker for støtten fra Helgeland Sparebank som gjorde det mulig for oss å reise og oppleve skandinavisk finale i First Lego League.»

Helgelending på juletur til Antarktis

Håkon W. Skog Erlandsen startet romjula på utradisjonelt vis, og er nå på vei til å erobre nok en topp i «The Seven Summits»: Vinson Massif i Antarktis (4892 moh.).

Følg Håkon W. Skog Erlandsen på ferden opp mot toppen av Antarktis: Vinson Massif (4892 moh.).

Lokalbanken følger Håkon Skog Erlandsens reise opp på «the seven summits». Han skal altså bestige de høyeste fjelltoppene på hvert av de syv kontinenter. Nå er turen kommet til jordens sydligste kontinent, Antarktis, der målet er å bestige Vinson Massif (4892 moh.). Han har saksofonen på ryggen som alltid, og vil oppdatere alle helgelendinger på vei opp mot toppen med noen små historier fra turen.

Følg reisen hans skritt for skritt her

25. desember – Reisen starter

Håkon reiser fra Helgeland til Antarktis. Første stopp er i Punta Arenas

28. desember – Punta Arenas

Håkon Skog Erlandsen og Thomas Lone
Håkon reiser med en klatrekamerat fra Norge, som heter Thomas Lone. Håkon og Thomas klatret Everest sammen tidligere i 2019.

Håkon er i Punta Arenas, hvor han har en pit stop før han flys til Antarktis i et stort transportfly fra Russland. Håkon skriver:

«Det er dag to i Punta Arenas, som da er den sørligste byen før Antarktis. Her har vi ordnet noe utstyr og sjekket alt for funksjon.

I dag leverte vi også bagasjen inn til sending nedover. Etter planen skal vi reise til basen på Antarktis, Union Glacier, kl 07.

Været her endrer seg svært raskt, så om avgangen går etter planen vet vi ikke enda. Men sammen med oss på flyet er det mange internasjonale klatrelegender som også skal bestige samme fjell. Jeg reiser med en klatrekamerat fra Norge som heter Thomas Lone,som jeg klatret Everest sammen med. Formen er helt topp og vi er svært spent.Har akkurat snakket med venner og familie i Norge som sitter å feirer romjulen. Ganske emosjonelt å gå glipp av det, men tror vi går en fin reise i møte!»

30. desember – Union Glacier

Dag 1 på isen. Transportflyet fløy inn til Union Glacier, før ferden går videre med et nytt fly til første base camp 2136 moh.. Håkon melder fra teltet om gode temperaturer på ca -10, og spektakulær utsikt. Snart starter veien opp til Low Camp, som er en 7 km gåtur med sleder på slep langs en isbre.

31. desember – nyttårsfeiring i camp 1?

Etter 9.5 km med sleder og ryggsekk, er Håkon W. Skog Erlandsen og turkamerat Thomas Lone framme ved base camp. Det er fra -10c til -15c og det er svært tørr luft. Solen skinner, og den skinner voldsomt!

– Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så varmt, solen skinner og jeg er helt kokt i ansiktet. Vi er mer eller mindre eksponert for solen 24/7, forteller Håkon.

Alt går etter planen og forholdene har til nå vært bra. Det er riktignok meldt dårlig vær med vind i høyden, så det kan hende nyttårsfeiringen blir i camp 1. Landskapet er helt lamslående. Fra spisse fjell som stikker opp av intet, til snø-ørken som forsvinner i horisonten.

– Jeg føler meg veldig liten her jeg ligger, ca 1200 km unna sydpolen. Omringet av noen av de heftigste klatrerne i verden. Jeg gleder meg til fortsettelsen og jeg tror det blir kul musikk herfra, sier Håkon fra camp 1 på Sydpolen på vei mot Vinson Massif.

1. januar – Nyttårshilsen fra kalde pingviner på Antarktis

Håkon Skog Erlandsen og følget holder fortet på camp 1, og benyttet nyttårsdagen til en klatretur og til akklimatisering på 3250 Moh.

Været er dårlig, men nyttårsfeiring ble det: Satelitt-telefon til familien i Norge, og storslagen middag, nemlig pølser og potetmos.

Erlandsen forteller at han fikk en skarp vodka fra det russiske naboteltet, før alle i leiren samlet seg i midten av campen rundt midnatt med allsang og nedtelling til det nye året. Det ble til og med champagne og kake.

– Som en gjeng frosne pingviner står vi her i -20 og koser oss. Unik opplevelse å være på antarktis på nyttårsaften. Ønsker alle et godt nytt år! 

2. januar – En treg start på året

Første nyttårsdag ble en treg start på året for Håkon Skog Erlandsen. Heftig vær hindrer videre retning mot toppen, så første nyttårsdag ble brukt til nok en akklimatiseringstur. Denne gang gikk de over en isbré til et utkikkspunkt på 3100moh. Det er bra for alle å holde kroppen i gang, men været ser dessverre ikke til å være i bedring.

– Det ser ikke ut noen værluke, så vi må derfor prøve å gå videre slik det er, forteller Erlandsen Jazzathlete.

Planen er at andre nyttårsdag skal brukes til å nå siste camp på 3800moh.

– Kroppen kjennes bra og motet er oppe. Vi vet at denne campen er værhard, men skal vi klare dette må vi kjøre på, sier en realistisk optimistisk Håkon William Skog Erlandsen.

3. januar – Andre dagen i året ble likevel bra:

Været ga en liten åpning så Håkon og turkameraten gikk opp til high camp på 3774 Moh med utsikt over hele Antarktisk og målet for turen Vinson Massif.

Det var en en lang og svært kald tur, men helt nydelig. Her er luften den klareste i verden, og vi ser så langt øyet når. Det er perfekt stemning for å komponere musikk, forteller Erlandsen Jazzathlete.

Temperaturen er – 30 og luften er tørr, og solen skinner 24/7. Dette har resultert i heftig hoste og solbrent ansikt for helgelendingen, men han klager ikke:

– Kroppen kjennes bra, og hoste hadde jeg regnet med. I morgen er det hviledag, så jeg gleder meg til å skrive musikk. Jeg kaller dette en bra start på det nye året, sier Håkon William Skog Erlandsen.

4. januar – Storm og insomnia

Dag 6 på isen skulle være hviledag, men der ble en kjip hviledag i high camp på 3774moh. Værmeldingene var dårlige, men virkeligheten ble langt verre.

– Alle de ulike lagene i camp valgte å holde fortet da vinden tok seg opp over storm styrke, skriver Håkon via satelittelefon kl. 05 i dag.  

Dagen har gått til å sikre telt og utstyr fra å bli tatt av vinden, samt å fylle på med næring og planlegge videre aksjoner.

– Jeg ligger i skrivende stund å hakker tenner i soveposen i -50 effektive blå, men så lenge alle lemmer i behold, kan jeg ikke klage. Jeg håper været blir bedre i morgen, og i skrivende stund håper jeg også på litt søvn. Det har vært mange søvnløs netter fordi solen skinner 24 timer i døgnet. 

Håkon W. Skog Erlandsen

5. januar – Ingen skam å snu, men fremdeles håp

Dag 7 på isen ble en hard dag i high camp på vei mot det høyeste fjellet på Antarktisk, Vinson Massif.

– Vi har brukt hele dagen i dag til å sikre campen, ved å lage snøvegger og vindisolering. Ingen lett øvense i storm og mange minus, forteller Håkon, som ligger i soveposen å prøver å holde varmen. Utenfor teltduken er det ca -45 effektive kuldegrader.

– Det ligger et lavtrykk over fjellet nå og etter værmeldingen ser det ikke ut til å bedre seg før om 4 dager. Den tiden har vi ikke til rådighet. Toppen virker veldig nær, men også fjern. Psykisk tungt å ligge å vente på at været kanskje gir oss en mulighet. Ellers er formen på topp. Vi krysser fingre for at det åpner seg en luke, sier Håkon.

Lokalbanken krysser fingre og føtter for bedre vær, men husker også fjellvettregel nummer 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

6. januar – Det BLE konsert på toppen av Antarktis!

Det har vært et ublidt møte med vær vind; dårlig sikt, vindkast på 40 knop og 32 kalde kuldegrader: Men Jazzathlete Håkon W. Skog Erlandsen nådde enda et mål av de syv toppene: Vinson Massif (4892 moh.) på Antarktisk. – Jeg skal innrømme at jeg var redd i perioder, men nå kan jeg stolt si at jeg nådde toppen av Antarktis. En lang og iskald affære.

Prosjektet er som kjent ikke bare å nå toppene så raskt som Håkon legger opp til, men å spille konsert på toppen.
– I et helsikes vær rigget jeg opp til performance og mine klatrekamerater var så spent. Men dessverre i -55 effektive, kan vi ikke kalle den en konsert i alle fall. Et lite pip er det næreste jeg kom, før jeg pakket ned for å unngå frostskader på fingrene, sier Håkon.

– Jeg har i alle fall fått en øvre grense på det jeg driver med. Jeg er uansett stolt av å komme opp i disse omgivelsene.

Det var ikke alle som kom opp. 21 andre klatrere så seg nødt til å snu før toppen, deriblant Conrad Anker. Conrad Anker er en amerikansk fjellklatrer og forfatter som var teamleder for North Face klatreteam i 26 år fram til 2018.
– Vårt følge var de eneste som kom opp, så nå ligger jeg stolt, iskald og værfast på 3774 moh. Jeg håper på en luke slik at vi kommer oss ned på base camp, melder Håkon via satellittelefon.

Toppen er nådd, men turen er på langt nær over. Og reisen hjem kan også bli vanskelig:
– Det er fortsatt svært vanskelig å komme seg tilbake til sivilisasjon, da vår rute tilbake til sør-amerika er steng på grunn av storm. Men jeg er glad likevel, sier Håkon og lover å komme med oppdatering i morgen.

 

8. januar – Film og snacks i teltet 2100 moh. 

Vår værfaste helgelending Håkon Skog Erlandsen har endelig kommet seg ned til base camp på 2100 moh., og omgivelser som er mye tryggere. Det ligger et lavtrykk over hele den vestlige delen av Antarktis, og lavt skydekke. De venter på å kunne fly til Union Glacier, hovedbasen på denne siden av Antarktis, men foreløpig må de bli der de er.

– Det er mye bedre temperatur her i base camp, og vi kan kose oss med bare -15c om natten. Da i kombinasjon med snacks og film er dette rene luksusen, oppsummerer Håkon William Skog Erlandsen.

Hvis været letter ytterligere og det blir mulig å hente følget over til hovedbasen, er flyturen fra Antarktisk fremdeles langt unna, fordi flytrafikken fra Chile ikke er mulig.

– Men dette er normalt på dette kontinentet, så vi smører oss med tålmodighet og håper på at været letter. Det er flott å være her uansett, sier Håkon William Skog Erlandsen mens han momser snacks.

Lokalbanken kommer med oppdatert informasjon fra Pingvin-land når Antarktisk-eventyret kan avsluttes. Med dette har Håkon Skog Erlandsen besteget fem av syv topper i sin «Seven Summits Challenge». Aconcagua i Sør-Amerika (6961 moh), Vinson Massif i Antarktisk (4892 moh), Kilimanjaro i Afrika (5895 moh), Denali i Nord-Amerika (6194 moh) og Mount Everest i Asia (8848 moh). Elbrus har han prøvd seg på, men måtte snu, og dermed gjenstår Elbrus i Europa (5642 moh) og Carsteinsz Pyramid (Puncak Jaya) i Australia New Guinea (4884 moh).

10. januar – Værproblemer, frostskader og vakker musikk

Dag 11 og 12 på isen og Håkon William Skog Erlandsen med følge er fortsatt værfast i base camp, fordi det er umulig å hente dem ut med fly. Sesongen har vært unormal i forhold til lavtrykk over kontinenter, noe som gjør logistikken vanskelig. Flere team kommer ned fra de høye campene, og har samme utfordring.
– Svært mange har frostskader på grunn av lave temperaturer og høy vind. Ingen ser ut til å må amputere, men de behandles fortløpende, forteller Håkon Jazzathlete.

Det er meldt litt bedre vær i morgen, og det vil muligens gi et vindu til å dra til hovedcampen på Antarktis. Men de må fortsatt komme seg tilbake til Chile før reisen hjem virkelig er et faktum. Det er varmt på dagen og ca -16c om natten. Stemningen er fortsatt god, men alle håper på flyfrakt i morgen.

– Vi er ca 35 personer i base camp hvor alle er vant til dette. Så vi fyller dagene med avslapping og sosialisering. Saksofonen har vært et sentralt element i det. Matrasjonene holder fortsatt noen dager til, men vi må virkelig komme oss ut snart, sier Håkon William Skog Erlandsen.

 

Håkon W. Skog Erlandsen kommer tilbake til sivilisasjonen etter 15 dager på isen

13. januar – Tilbake til sivilisasjonen!

Dag 13 på isen var ikke noe særlig å skrive hjem om for Håkon skog Erlandsen. Været var på ingen måte samarbeidsvillig, og dagen ble brukt til å stirre i teltduken og spise sjokolade. Den fjortende dagen, derimot, skjer det noe, forteller Håkon Jazzathlete.

– På natten inn mot vårt fjortende døgn på isen skjer det noe. En liten bris drar tåken bort fra landingsstripen på isbreen vi sov på, og det blir et nydelig dagslys i flott sol. Vi stod opp tidlig for å sitte klar ved walkie talkie om oppdateringer på eventuelle fly som kunne hente oss; Yes, it’s happening’’, hørte vi fra en walkie. Vi pakket leir og stilte oss klare som små barn på første skoledag. Lyden av en twinturbo kom nært, det landet og vi hoppet på.

Endelig ble det fortgang der følget reiste til Union Glacier, logistikk-basen på Antarktis. Der ventet et russisk transportfly som tok dem tilbake til Chile og Punta Arenas.

– Endelig tilbake til sivilisasjon! Har akkurat dusjet for første gang siden julaften. Nå skal jeg bestille nye billetter hjem siden vi mistet våre originale pga. været. Så skal jeg ringe mamma, tror hun er spent på oppdatering fra sin lille solbrente ekspedisjonist. Antarktis var vanvittig herlig. Det bød på utfordringer og medvind, solskinn og vind. Jeg sitter litt stum for øyeblikket, men svært fornøyd og takknemlig.

Starten på 2020 ble bra for vår helgelending og eventyrer. Lokalbanken vil definitivt høre mer fra denne karen, og tenker at han kan være med å inspirere både gamle og unge til å nå sine mål.

HELT HEKTA på Helgeland

Rolf Einar jensen
Tre år etter at han begynte som vikar, er Rolf Einar Jensen personmarkedssjef i Helgeland Sparebank avd. Mo i Rana.

Når du bestemmer deg for å bestige 100 fjelltopper på Helgeland på ett år, alle over 1.000 meter høye, har du definitivt blitt forelsket i din egen region.


Saken er opprinnelig publisert av Heile Helgeland – et samarbeidsprosjekt med en helhetlig tilnærming til rekruttering. Bak satsingen står en rekke engasjerte bedrifter, offentlige virksomheter og kommuner – deriblant Lokalbanken på Helgeland. 


– Ja, det kan nok beskrives som litt galskap, samtidig var det en fascinerende utfordring.

Rolf Einar Jensen (28) er bankmannen som til fulle har bestemt seg for å oppleve hele Helgeland.

Rolf Einar Jensen
TROSSER VÆR OG VIND: Rolf Einar Jensen stortrives i helgelandsnaturen. Her fanget inn i et klassisk øyeblikk hvor det – typisk nok – både er sol og regn samtidig.

MÅLRETTET SATSING

Men det begynte ikke der for en Alterneset-gutt som tidlig ble bitt av langrenns-basillen. Det handlet om trening, trening og atter trening. Om det rette skiparet, den rette strukturen, den rette innstillingen.

– Jeg levde i en boble. Langrenn betydde alt. Du ville hele tiden bli litt bedre, litt raskere. Det var det som drev deg frem når du skulle ut på en løpeøkt en regntung oktober-kveld.

Det var der Rolf Einar kom frem til sin personlige filosofi: – Jo mer du trener, jo bedre blir du.

Rolf Einar Jensen
TOPP-FRELST: – Det er en fantastisk følelse når du kommer til toppen av fjellet og kan skue ut over det magiske landskapet, sier Rolf Einar Jensen. Dette bildet er fra Stormdalsfjellene i Saltfjellet nasjonalpark.

1.000 TIMER I ÅRET

Dette innebar 1.000 timer i året og høydepunktet kom under NM i Harstad i 2015, med en åttendeplass på fem-mila med individuell start. 5:09,9 bak vinneren Eirik Brandsdal, men foran meget kjente navn som Eldar Rønning, Emil Iversen og Niklas Dyrhaug.

Så er det slik at det er tilfeldigheter og marginer som avgjør hvem som blir VM-stjerne eller ikke. Rolf Einar drømte aldri om en slik tittel, målet var kun å gjøre det så godt som mulig.

HJEM TIL HELGELAND

Parallelt med skisatsingen flyttet Rolf Einar til Tromsø for å ta en bachelor i økonomi og administrasjon. Og det ble også ett år i Sparebank 1 Nord-Norge i Ishavsbyen. Men det var noe som manglet.

– Du kan godt kalle det hjemlengsel. Det handlet om familie, venner, tilhørighet.

Så i 2016 flyttet han hjem til Mo. Fikk jobb som personkunderådgiver i Helgeland Sparebank. Først som vikar, så fast jobb. Elite-satsingen på langrenn ble byttet ut på fjellløp. Og da av typen ultra, hvor de lengste kunne vare inntil åtte timer.

Rolf Einar Jensen
MÅ VÆRE I BEVEGELSE: – Etter en travel dag på jobb med mye tenkearbeid, er det befriende for kropp og sjel å ta en løpetur. Det handler om å finne den gode balansen, sier Rolf Einar Jensen.

EN MAGISK REGION

Og det er her overgangen skjer. Hvor naturen ble en stadig viktigere del av livet til en ung mann som også jobbet knallhardt for å bli kjent med finansnæringen. Gi ham stikkordet Helgeland, og du kan få en times foredrag om de eventyrlige mulighetene som skjuler seg bak neste sving, neste fjord, neste fjell.

– En magisk kyst, isbreer, naturparker, skoger, daler, vann. Mulighetene er endeløse innenfor korte distanser. Uansett hvilken tid det er på året, så finnes ligger det eventyrlige opplevelser og venter på deg. Dette er et Norge i miniatyr. Du er bare å åpne døra og starte på reisen.

BRATT OG FORT

Det var denne lidenskapen som førte til at Rolf Einar og en kompis bestemte seg for å bestige samtlige fjelltopper på Helgeland som var over 1.000 meter. På ett år. Og da snakker vi om 100 fjelltopper. Noe de også klarte.

– Det var noen brutalt tøffe turer, de lengste varte i 17 timer, men da var vi også innom flere topper.

Så har det også gått fort og bratt – rent karrieremessig. I en alder av 28 er Rolf Einar blitt personmarkedssjef i Helgeland Sparebank. Med ansvar for 35.000 kunder og en stab på 15 medarbeidere.

Det er her han kan trekke veksler på treningsregimet fra satsingen på langrenn.
– Jeg har stor sans for delmål, en organisert hverdag og et ryddig skrivebord.

Men hva er så den viktigste egenskapen for en bankmann?

– Evnen til å snakke med folk. Her i banken møter vi kunder i alle livets faser. Den første boligen, konto til barna, skilsmisser og dødsfall. Og for oss er det et stort privilegium å få lov til å være med på denne reisen.

Rolf Einar Jensen
TRENGER TETTERE SAMARBEID: – Jeg har virkelig tro på at veien til videre suksess for Helgeland er et økt og styrket samarbeid på tvers av kommunale og næringsmessige grenser. Det ligger så mange muligheter her, et stort og uforløst potensial, sier Rolf Einar Jensen.

UNIKE MULIGHETER

For en mann som er helt hekta på Helgeland, er det heller ikke tilfeldig at han er ansatt i en bedrift som har hele regionen som marked:

– Jeg har virkelig tro på at veien til videre suksess for Helgeland er et økt og styrket samarbeid på tvers av kommunale og næringsmessige grenser. Det ligger så mange muligheter her, et stort og uforløst potensial.

For er et det noe Rolf Einar brenner for, så er det å bidra til vekst. Å være med på et lag som vil skape noe. Knytte bånd, starte synergier, fremme positivitet:

DET ER NÅ DET SKJER

– Jeg vil nok påstå at jeg er en tålmodig mann, at jeg har lang lunte. Men hvis det skulle være noe som får meg til å tenne på alle pluggene, så er det følelsen av at folk ikke yter sitt beste. At de sluntrer unna.

Så hva blir konklusjonen?

– Vi på Helgeland har absolutt alle muligheter. Alt ligger til rette. Nå er det opp til oss som bor her å gripe sjansen.

Frostskader, død, glede og verdens høyeste konsert.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen nådde Mount Everest med saksofonen på ryggen og en majestetisk melodi i de frostskadede fingertuppene sine.

Håkon Skog Erlandsen på Mount Everest
Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. 16. mai nådde Håkon verdens høyeste fjelltopp, Mount Everest, hvor han ble den første i verden til å spille konsert.

Kl 18.00 ligger vi standby i «påsan» og venter på at noe skal skje. Det er uvær på oppover fjellet og mange av campene lider større sår som resultat av syklonen Fani. Men plutselig hører vi en gebrokken røst; ‘’Come on, guys, briefing!’’. Det var Pasang som hadde funnet et lite vindu for et toppstøt. Kjente spenningen i kroppen stige da vi satte oss ned i messeteltet. Vi blir informert om at morgenen 16. mai var lite knapt vindu hvor vi kunne prøve oss på toppen. Det er knappe 4 dager til, og vi må begynne å gå om noen få timer. Det vil også resultere i at vi ikke får noen hviledager til toppen, noe som er svært krevende. Men sporty som vi er, tok vi fram storsekkene for å pakke til toppstøt mot selveste Mount Everest. Det er med iver og frykt vi gjør oss klare til å flytte oss opp mot de ekstreme høyder. Første etappe skal ta oss fra basecamp opp til Camp 2. Fra 5364 moh. til 6400 moh., over en strekning på 9 km. Da må vi nok en gang bevege oss gjennom Khumbu Icefall. Og det første vi legger merke til er at bare på de få dagene vi har hold oss i ro siden rotasjon, så har nesten hele ruten i isfallet blitt endret av smelting. I teorien skulle vi være uthvilt nå og klare for å trø på helt til toppen. Men vi kjenner ganske fort at restitusjon så høyt oppe tar veldig lang tid – marsjen til camp 2, som skulle ta 8 timer, tar nesten 11.

Gjennom isfallet er det nok en gang over bresprekker med skjøre aluminiumsstiger. I og med at dette er en av de første vær-lukene i sesongen, er det lite folk opp fjellet. En av de største utfordringene på Everest er når veldig mange prøver seg på toppen samlet. Da blir køene lange og problemene flere. Når det bor nesten 1000 personer i basecamp er muligheten for akkurat dette stor. Derfor ble vår avgjørelse om å gå tidlig veldig viktig. Når camp 2 nås, kjenner vi hvorfor det er lurt med en hviledag i camp 2, vi er slitne og relativt dehydrert. Men det skal være litt hardt… Og dag nr 3 setter vi snuten mot å gå rett til camp 3.

Ca midt i Lhotse-veggen ligger camp 3. Det er få telt, da en ofte i disse campene ligger opp til 4 stk i 2-manns telt. Men det er fryktelig vakkert her. I teltåpningen på 7400 moh. speiler en utsikt ned på omringende toppen på 7000 moh.. Og her er det flere åpenbaringer. For første gang får vi tilgang til oksygen. En seriøst nødvendighet for å operere trygt i slike høyder. For å informere om konseptet ‘’Everest uten oksygen’’, så skal det sies at 151 personer har klart dette. Og når statistikken sier over 50% sjanse for død, er det liten skam i å supe 1 liter O2 i timen for å unngå det. Tror vel at de fleste som prøver uten O2 heller ikke har en saksofon i sekken og nynner iherdig på musikkteori oppover «lia». Med eller uten ekstra gass, sliter mange med å sove i camp 3. Det kan sette ferden opp til camp 4 i risiko. Men Erlandsen, han sov som en stein i 9 timer før nesa skulle opp mot dødssonen.

Vi står opp kl. 04:00 for å starte marsjen mot camp 4. Den ligger på 8000 moh., og det er her ting begynner å skje. Med oksygen over nese og munn er det heller ingen dans på roser opp siste del av Lhotse-veggen. Det går tregt, og vi bruker 9 timer på 600 høydemeter. Men gjennomsnittlig er ikke det sakte. Vi passerer det internasjonale mangfold opp siste del i «mennesklig klima». Når vi omsider kommer til camp 4, er det første gang i dødssonen. Fra 8000 moh. og opp, er det så liten tilgang til oksygen at kroppen brytes ned. Muskler og skjelett mister masse og tetthet, og det bli bare hardere og hardere å overleve. Det er derfor camp 4 sjeldent brukes til annet enn en rasteplass for hydrering og inntak av mat. Vi kom opp ca 14.00 og har som mål å gå videre til toppen samme dag.

Håkon på Camp 4 – 8000 moh. – i den såkalte dødssonen av Mount Everest. Her er det så liten tilgang til oksygen at kroppen sakte brytes ned.

Allerede kl. 19.15 samme dag ser vi de første lysene starte å røre seg mot toppen. Vi er lette til fots, og holder roen til kl. 21 for å ikke risikere å komme opp alt for lenge før soloppgang. Etter et heroisk forsøk på en Real Turmat, starter vi som et av de siste lagene mot toppen. Det er omlag 50 stk som prøver seg denne natten. De første 5 timene er preget av svært dårlig vær. -35c og vind opp til storm i kastene. Et lett snøfall dras opp av en hard vind fra vest, som pisker på øynene i mørket. En på laget vårt får svært irriterte øyne, og ender senere opp med å miste mesteparten av synet på toppen. Når pausen var så kort i camp 4 merker jeg at jeg har et lite problem. Skoen er fortsatt svett fra turen fra camp 3. Noe som gjør at jeg fryser noe voldsomt på føttene. Jeg mister følelsen fra ankelen og ned, og prøver å holde meg til et system som gjør at jeg berger foten. Annenhver time stopper jeg i 5 min å svinger blod i foten. Da vet jeg at vevet redder seg fra frostskader. Når en del av kroppen begynner å fryse voldsomt, mister en fort kjernetemperaturen, og resten av kroppen sliter. Jeg var seriøst kald på hender og føtter fra time to og opp til toppen. Været var såpass ekstremt av det tillot ikke å ordne problemet permanent.

Rundt kl. 05:30 den 16. mai kom vi opp til South Summit. Fra der ser vi bortover en tynn travers bort til toppen av Mount Everest. Stien derfra heter Hillary Step, og er særdeles smal fjellrygg med 2400 meter ned på vest-siden og 4000 meter rett ned på øst-siden. Der følger vi et tau som sikring i omlag 500 meter før vi klatrer opp de siste meterne til toppen. Det er på dette tidspunktet at det synker inn, jeg kommer til å klare det. Da jeg ankommer 8848 moh. blir jeg helt tom. Jeg er vanvittig sliten, tørst, sulten, glad, redd, kald og overveldet. Utsikten er umulig å beskrive med ord, jeg trenger musikk… Jeg ser ned på Tibet, Nepal og langt inn i Kina. Så lang øyet kan se, er det fjelltoppen så høye som 8500 moh.. I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen.

– I et av de største øyeblikkene i mitt liv så langt, sier jeg til meg selv; «Håkon, du har klart det, vær stolt!». Det kommer en liten tåre ned fra øyekroken, som fort fryser til is på langs nesen, forteller Håkon. 

Selv om utsikten er en av de fineste på kloden, er det ikke helt gunstig å være på toppen så lenge. Jeg skal spille saksofon og ta bilder. Øvelser som vi fort vil få gjennomført, i tilfellet det skulle skje noe. Etter 5 minutter med iherdig OL-floke, kjenner jeg noe blod både i fingrer og føtter. Jeg bestemmer meg for å pakke opp saksofonen og gi dette et forsøk. De siste timene har jeg nynnet en melodi om Everest som reflekterer over slit, skader, glede og hat. Jeg tar av meg oksygenmasken for å gjøre meg klar. Luften jeg trekker ned i lungene er iskald og uten næring. Jeg blir øyeblikkelig svimmel uten supplementet jeg har levd med de siste 24 timene. I et svakt øyeblikk tar jeg på saksofonen uten hansker, et metallstykke i iskaldt vær. Jeg trekker hendene til meg og ser at 2 fingertupper får umiddelbart frostskader. Heldigvis bare helt ytterst på huden. Jeg må bruke 5 ekstra minutter til å varme opp hendene under armhulene i dundressen. Jeg kjenner ingenting fra håndleddet og ut til tuppene. Men jeg er fast bestemt på å få til dette, i alle fall gi det et reelt forsøk. De første sekundene jeg blåser, skjer det ingen ting. Hører bare lyden av tom luft gjennom instrumentet. Jeg begynner å stresse, adrenalinet gir meg litt mer styrke, og etter hver kommer den en silende lyd. Melodien av Mount Everest kommer frem. På opptaket høres den kanskje simpel ut, men i mitt hode er det en majestetisk melodi med et storslått orkester bak. Når jeg kommer til Norge skal dette arrangeres ut slik at alle kan høre lyden av hva jeg fikk oppleve opp til verdens tak.

Jeg har med meg fem kameraer til toppen. Fire av de fryser og jeg kan kun bruke ett. Min sherpa hjelper meg å filme konserten og ta bilder av flagg. Etter ca 45 minutter på toppen er det på tide å komme seg ned, før oksygenet tar slutt. Egentlig så er hele turen ned til camp 4 igjen, relativt ok. Ingen større problemer, annet enn at det er svært tungt. Da vi ankommer campen igjen, sluker jeg litt vann før jeg slokner. Det er mye vind, og den lille værluken vi hadde på å nå toppen er på tur over. Total 36 stk nådde toppen den dagen, som i sammenhengen med 1000 klatrere er ganske lite. Etter noen timer med avslapping viste Everest hva det er i stand til. Pasang stikker hodet inn i teltet, med tårer i øynene forstår vi fort at noe er galt. Vinden river I teltduken da vi prøver å komme oss ut for å se hva som skjer. Han har akkurat vært oppe på 8400 moh., for andre gang i dag. I et redningsoppdrag prøvde han og noen andre sherpaer iherdig å redde to personer som hadde falt om. De var så slitne at de ikke klarte å gå. Etter flere timer behandling med drikke og ekstra oksygen, hadde de kommet ned til camp 4. Det var kinesiske og indiske klienter fra et annet selskap som hadde blitt tatt av uværet. Den kinesiske klienter kom seg til hektene innen rimelig tid, men dessverre så døde den indiske. Han frøs ihjel i løpet av natten, i et telt rett i nærheten av mitt.

Litt i sjokk trør vi ned til camp 2 dagen etter toppstøt. For oss går ferden ned relativt greit, men vi går forbi mange personer som sitter stumme av utmattelse i Lhotse veggen på tur ned. For de fleste går dette bra, men vi får også høre om en annen person som dessverre er blitt borte ila. natten. En ire med gravid kone i hjemlandet har fått høydesyke på vei ned fjellet og blitt borte. Ingen finner han, men han antas å være død. Noe som vi senere får bekreftet. 50 personer startet, 36 kom til toppen og 2 døde. En statistikk jeg ikke helt klarer å ta inn over meg. Men med helgelandsk bakgrunn og erfaring fra nord, klarte jeg meg fint. Jeg fikk gjennomført verdens første konsert på toppen. Jeg sliter med blodomløpet i føttene og går så og si uten følelse i hender og føtter på tur ned. I camp 2 ser jeg over kroppen. Jeg teller 6 fingre og 4 tær uten følelse, samt frostskade på stortåen på venstre fot. Heldigvis ser alt ut til å gå over, og jeg kan starte min reise hjem. Med enda en av «The Seven Summits» I ryggsekken. Nå tenker jeg det skal smake med en pils.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending.

 


Les tidligere innlegg fra reisen mot Mount Everest her: 

Les del 1: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 2: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3: Mount Everest base camp er nådd – med Frank Løke

Les del 4: «King Kong» på 7000 moh.

Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Håkon Skog Erlandsen skildrer en spektakulær andreetappe mot verdens tak – Mount Everest. 

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer fra veien til toppen:

Håkon W. Skog Erlandsen
HELGELENDING: Håkon W. Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

Dag 1 – Kathmandu

Jeg landet i Kathmandu litt over kl. 14.00. Litt småstiv i føttene, men glad, gikk jeg inn på Kathmandu international. Jeg viste at jeg måtte ordne visum, men lite hadde forberedt meg på at teknologi fra tidlig 90-tall skulle lede meg gjennom 2 timer med kø og forvirring. Men med godt mot går alt bra, og jeg surfet så gjennom grønn bane i tollen som om jeg ikke hadde noe å skjule. For lite viste jeg at dronen som lå i baggen min ville satt meg direkte i fengsel med kausjon på USD 22.000. Men med et uskyldig smil fra Helgelandskysten var dette ingen problem, og jeg nynnet meg ut av tollen og flyplassen til parkeringsplassen. Der ble jeg hentet av en mann med navnet Lakpa Sherpa som kjørte meg til et hotell midt i Kathmandus travle smågater. Etter noen timer med kaffe og «sjitprat» kom det en mann på ca 165 cm inn døra. Med sigg i hånda og relativt firkantede briller tok jeg han for å være alt annet en min ekspedisjonsleder. Han introduserte seg som Pasang Tenzing Sherpa og er personen som skal peke meg i retningen mot verdens høyeste fjell. For der har han vært 9 ganger. Etter noen få minutter med prat og en nøye gjennomgang av utstyr, var det liten tvil om at denne karen har kompetansen jeg trenger. Han er født i Himalaya og har lekt i dette dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

SHERPA: Det vanker liten tvil om at Pasang Tenzing Sherpa vet hva han gjør. Han er født i Himalaya og har lekt i det dødelige terrenget helt siden han var en liten gutt.

Dag 2 – Lukla, verdens farligste flyplass.

Jeg spiste frokost med Pasang, og vi drøftet de ca 60 dagene fremfor oss. Vi pakket baggene og hoppet inn i en minibuss fra 1972. Med hjertet i halsen kjørte vi 5 timer gjennom landsbygda utenfor hovedstaden til en liten flyplass i Mantali. Etter verdens dårligste sikkerhetskontroll (som i; «ja, du ser snill nok ut, neste!») kom vi ut på et jorde å hvor et fly med plass til 12 personer skulle fly oss til Lukla, som er kjent for å være verdens farligste flyplass.

LUKLA: Flystripen i er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter.

Etter 30 min i et uisolert flyskrog gjorde vi oss klare til landing. Flystripen i Lukla er så kort at den er laget med 8% stigning for å klare å stoppe tidsnok, samt få nok fart under take off før flystripen slutter. Med hjerte enda høyere opp i halsen kjente vi hjulene traff stripen, og etter noen intense sekunder med bremsing hørte vi piloten si: «ladies and gentlemen, welcome to Lukla». Et fullsatt fly pustet lettet ut og gikk ut av flyet til en spektaulær utsikt i byen ved foten av Himalaya. Vi startet så å gå ruten på ca 50km som skal ta os til Mt. Everest base camp. Og landskapet er lamslående. Etter noen timer nådde vi en liten by kalt Phakding hvor vi tok vår første overnatting på pilgrimsferden mot verdens tak. For å sette Lukla i perspektiv ble vi informert om at en ulykke skjedde 2 dager etter vi landet på flyplassen, hvor et fly ikke klarte landingen og 2 personer omkom.

Dag 3 – Namche Bazar

Vi våknet på 2500 moh. i Phakding og ladet opp til en 6 timers marsj med stor frokost og rikelig med kaffe. Dagens etappe skulle ta oss opp til 3400 moh. til Nepals mest karakteristiske fjellby. Etter en nydelig tur over høye hengbroer ved foten av massive fjell kom vi omsider til Namche Bazar. Et spektakulært tettsted bygd av stein. Denne fjellbyen er kjent for å være sherpaenes hovedstad.

SHERPAENES HOVEDSTAD: Håkon W. Skog Erlandsen med fjellbyen Namche Bazar i bakgrunnen.

Biler finnes så klart ikke her, og byen er kun tilgjengelig til fots eller helikopter. Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen. 

SPREK: Folk her er usedvanlig spreke, og vi ser gamle damer bære vanndunker på 40 liter opp trappene i byen
100 KILO: Vi ser sherpaer bære opp mot 100 kilo helt fra Lukla til base camp, med bare en tynn reim som går over panna.

Uansett hvor sprek jeg trodde jeg var, føler jeg meg nå ikke annet en bleikfeit og slapp. Men etter en lett salat og litt vann er selvtilliten tilbake, og jeg er klar til en dag akklimatisering i Namche Bazar.

Dag 4 – The View

Selv om 3400 moh. ikke er noe særlig høyde å skryte av, tar vi oss god tid opp til Mt. Everest base camp. Vårt mål er nettopp å bruke så lite energi som mulig oppover dalene i Himalaya. For, jo høyere opp en kommer jo lengre er restitusjonstiden. Så da er vårt mål å komme uanfektet opp til base camp, som ligger på 5300 moh.. Så da tok vi oss en rolig dag hvor vårt eneste mål var å gå opp til 3900 moh., hvor Pasang hadde en overraskelse. Etter 2 egg, loff og 3 kopper kaffe startet vi å gå opp en nydelig sherpatrapp, mot denne overraskelsen Pasang hadde. Etter en høyre-venstre av stien og gjennom et kratt, stoppet vi. «Snu deg», sa Pasang. Og jeg fikk se Mount Everest for første gang.

MEKTIG: Vi gikk omsider videre etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på.

Etter en times målløs stirring på den fineste og skumleste utsikten jeg har lagt mine øyne på, litt bilder og en real turmat, fortsatte vi noen meter til. Med utsikt direkte på Ama Dablam, kjent for å være et av verdens fineste fjell, fant vi «The Greene Village». Den vakre fjellandsbyen huser faktisk sherpaer med en nokså tydelig relasjon til Helgeland. Det er her disse myteomspunnede karakterene som har laget trapper i naturen på Helgeland holder til. Vi har vel alle spekulert på hvordan de tunge steinene har kommet til rette. Når jeg da ser med mitt blotte øye hvordan barn leker, unge løper og voksne jobber på 3900 moh., er det ikke rart de har kapasitet til å legge vakre sherpatrapper opp Øyfjellet og Rødøyløva.

 

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 1 av Håkons reise her: Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp er nådd – med Frank Løke

Fra Helgelandsbukken til Mount Everest

Om jeg sier at jeg er på vei for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker.

Helgelending og jazzatlet Håkon W. Skog Erlandsen har vært høyt og lavt med saksofonen sin de siste årene – fra ruvende Denali (6190 moh.) i Alaska i -42c, til mektige Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.). Han har alltid med saksofonen på ryggen, og han avslutter alltid stigningen med en selvkomponert låt på toppen. Håkon har besteget 3/7 av The Seven Summits , og nå står selveste Mount Everest for tur. Målet er å gjennomføre de sju toppene på 18 måneder, noe som vil resultere i ny rekord! Her i Drivkraft-bloggen kan du lese skildringer om veien til toppen:

Håkon Skog Erlandsen
Håkon Skog Erlandsen gjesteblogger om hans reise mot og opp Mount Everest – verdens høyeste fjell.

«I skrivende stund sitter jeg på et fly på vei fra Bangkok til Kathmandu. Setene er dimensjonert for asiatisk gjennomsnittsstørrelse, og kneskålene presser svært i setet fremfor for en middels helgelending. Har akkurat betalt 672 USD (kr 5727) i overlast da kommunikasjon med Thai Lion Air ikke var helt optimal. Har faktisk vært på reise 21 dager allerede, og så langt har min reise rundt halve kloden vært nokså smertefri, så litt motgang smakte godt. Hvor har jeg så vært? Vel, etter litt gyldenbrun farge på huden kan det tyde på at jeg har vært noen dager på Hawaii. Og det stemmer, i 4 dager. Før det hadde jeg et opphold i Ecuador på 15 dager. I fare for at dette kan minne om starten på en ferieblogg, skal jeg avskrive det med en gang og fortelle hva dette handler om, da lite jeg nå skal gjennom har potensiale til å minne om charter.

Mitt navn er Håkon William Skog Erlandsen. Jeg er 29 år og kommer fra Mo i Rana.

Jeg startet med å spille piano i en alder av 5 år, men karrieren fikk en brå slutt da risikomomentet ble for meget da lokket på instrumentet med et uhell smalt over småfingrene. Prøvde meg da heller i skisporet, men satsingen endte på grunn av utviklet kuldeastma som begrenset oksygentilførselen, noe som satte sitt preg på resultatlistene og motivasjon. Det ble da naturlig å prøve seg på å mestre kunsten å spille saksofon, og begynte å spille i korps 11 år gammel. 18 år senere er det grunnen til at jeg sitter småforbannet i et trangt flysete på tur inn i Himalaya. Jeg er nå ute på mitt livs reise. Så, hvor skal jeg?

Om jeg sier at jeg er på tur for å spille konsert på toppen av Mount Everest, er det naturlig at du nå himler med øynene og tror at jeg spøker. Men når jeg sier at det faktisk er sant, forstår jeg at du tenker «ka i f…?!». Om 30 timer starter jeg en ukes lang marsj opp til basecamp av Mount Everest. Jeg skal opp til 5300 høydemeter å bo i 6-8 uker. Der skal jeg akklimatiseres slik at kroppen skal overleve et toppstøt 8848 meter over havet. Men… hvorfor?

Lite viste jeg at opplevelsen å spille konsert for nesten 300 mennesker rett under Helgelandsbukken skulle definere min karriere for fremtiden.

– Håkon W. Skog Erlandsen

For 3 år siden fikk jeg en telefon av en hyggelig dame i Meløy. Hun var på utkikk etter en musiker som kunne spille konsert på Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige turistforeningshytte. I og med at jeg da var aktiv innen triatlon, mente hun at jeg som jazzmusiker og idrettsutøver var skikket til dette stuntet. Dumsnill som jeg er, takket jeg ja, og pakket en sekk med anlegg, saksofon, mat, klær, aggregat og 50m slengledning.

EVENTYRLIG: En konsert i Tåkeheimen i 2015 var starten på eventyret for Håkon W. Skog Erlandsen.

Kombinasjonen av musikk og natur inspirerte meg til å utforske konseptet, noe som førte til at jeg startet et prosjekt i 2018. Jeg satte meg et mål om å gjennomføre en utfordring kalt «Seven Summits». Det går ut på å klatre det høyeste fjellet på hvert av kontinentene i verden. I tillegg til telt og Real Turmat, har jeg også saksofonen på ryggen, for jeg må jo spille konsert på toppene! 26. februar 2018, kl. 14:04 sto jeg på toppen av Aconcagua – det høyeste fjellet i Sør-Amerika.

FØRSTE TOPP: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Aconcagua, det høyeste fjellet i Sør-Amerika (6960 moh.)

I 7 minutter spilte jeg konsert 6962 meter over havet, noe som skulle bli verdens høyeste konsert. 7. Juni kl. 17:20 sto jeg som høyeste mann i Nord-Amerika i 6190 moh. og -42ºC med forfryse fingre og spilte konsert på Denali, også kjent som McKinley.

6190 MOH.: Håkon W. Skog Erlandsen på toppen av Denali, også kjent som McKinley, i Nord-Amerika.

Fem måneder senere ble jeg som solbrent nordmann første person noen sinne til å spille konsert på toppen av Kilimanjaro i Afrika. Med 3/7 fjell ferskt i minnet skal jeg nå prøve å slå min egen rekord på Mount Everest, før jeg i løpet av 2019 bestiger toppen på de resterende kontinent kloden har å by på.

Å spille konsert på toppen av Everest har aldri før vært gjort. Ideen er kanskje så spinnvill at ingen har turt å prøve seg så langt. Vel, det skal en beskjeden «kørv» fra Ytteren prøve å endre. Med min bakgrunn som triatlet og musiker er det lite som tilsier at det er umulig. Det kommer til å bli hardt, men noen må prøve(Bilde 8). På HSB sin blogg kommer jeg til å skrive om min reise opp til toppen av Mount Everest, og nettsiden vil hyppig bli oppdatert med tekst, bilder og video fra min reise.

TOPP TRE: Solbrent helgelending på Kilimanjaro i Afrika – 5895 moh.

Selv om innledningen var noe uheldig, kommer det ikke til å bli noe mer debatt om flyplass og infrastruktur. Jeg vil her levere historier og materiale fra en av de mest spektakulære plassene i verden. Jeg kommer til å snakke om det å vandre i høyden, risiko, motivasjon, fysikk og andre faktorer som spiller inn i et slikt prosjekt. Om du har spørsmål om noe relatert til det jeg skriver om, så er det bare å sende meg en mail, så skal jeg prøve å svare på det. På linken under kan du se min lokasjon hvert minutt mot toppen. Jeg håper du vil være med på reisen mot verdens første konsert på Mount Everest. Stay tuned!»

Håkon W. Skog Erlandsen – jazzatlet og helgelending. 


Følg Håkons lokasjon hvert minutt mot toppen her
Mail: haakonskogerlandsen@gmail.com
Instagram: @jazzathlete

Les del 2 av Håkons reise her: Bleikfeit og slapp helgelending på vei mot toppen av verden

Les del 3 av Håkons reise her: Mount Everest Base Camp nådd – med Frank Løke